SVARTE ØYNE

41. Ingenmannsland

(Ekstremt uredigert, feilstavelser og setninger uten mening må forventes)

***

Lenkene strammet rundt håndleddene mine. De usynlige lenkene som hadde klamret seg til huden min det øyeblikket jeg kom til bevissthet satt stramt rundt hele kroppen min. De strammet rundt hele meg og tvang meg til å sitte i ro. Hvorfor var jeg lenket fast?

Jeg forsøkte å flytte hendene mine, men jeg kunne ikke engang flytte meg en millimeter.

Rundt meg var det mørkt. Et lammende, stumt mørke så tett at jeg følte meg kvalt. Hvor lenge hadde jeg vært her? Hjernen min var forvirret, det var som om en tåke hadde lagt seg over sinnet mitt. Jeg klarte ikke tenke, jeg klarte ikke fokusere. Hvem var jeg?

Kroppen min var nummen. Jeg sto rett opp og ned, men det var som om jeg svevde. Jeg følte ingenting, jeg brydde meg ikke. Hvor var jeg?

En kvelende stillhet lå over landskapet. det var ikke et eneste vindpust, ikke et eneste tegn til liv. Dette stedet var helt øde. Hvordan havnet jeg her?

Brått endret hele landskapet seg. Der det tidligere hadde vært mørke var det nå flammende hvitt lys. Det sved i øynene, men jeg klarte ikke se vekk. Det hvite lyset spredte seg og slukte alt mørke rundt meg. jeg kunne så svakt skimte en mørk skikkelse i midten av det hvite lyset. Jeg myste med øynene og prøvde å se hva det var, men lyset var for sterkt.

Det var ikke før skikkelsen sto rett for meg at jeg så hva det var. Den numne kroppen min ble fylt av en frykt så stor at jeg trodde jeg skulle dø. Aldri hadde jeg sett et slikt monster før. Hjertet hamret i brystet mitt, pusten min gikk raskere og raskere og da skikkelsen stakk hodet sitt helt bort til mitt så skrek jeg.

Skriket mitt var hult, og i det store ingenmannslandet vi befant oss i kunne jeg høre ekkoet slå tilbake.

Den svarte læraktige huden, radene med sylskarpe tenner og pusten som luktet råtten. Den hveste mot meg og strøk en klo lignende finger nedover ansiktet mitt. Jeg prøvde å flytte meg, men de usynlige lenkene strammet rundt kroppen min.

«Du er min.» Det motbydelige monsteret hveste og grep tak rundt halsen min. skapningen strammet til og jeg gispet etter en luft som ikke lenger var tilgjengelig. Skapningen lo en hvesende latter og slapp taket.

«Patetisk.»

Jeg stirret sint opp på skapningen. Hvem var det denne skapningen trodde at den var? Jeg spyttet sint på ansiktet til monsteret, men det enset meg ikke. Jeg ville spørre om alt, hvem var jeg, hvorfor var jeg her, hvor var jeg og mye mer, men jeg hadde en anelse om at det var en svakhet jeg ikke burde vise. Og jeg var sikker på at denne skapningen ikke kom til å gi meg noen svar uansett.

«Se.»

Mot min vilje ble blikket mitt dratt fremover. Uansett hva jeg gjorde så kunne jeg ikke se vekk. Foran meg begynte det å dukke opp glimt. Glimt av mennesker jeg aldri hadde sett før.

Jeg så en gammel mann kjempe et slag. Han virket snill. Det grå håret hans sto til alle kanter der han virvlet rundt mellom andre krigere. Jeg så en ung jente med lilla hår storme mot ham, jeg prøvde å skrike, advare mannen om at han ble angrepet, men ingen lyd kom ut. Jeg kunne ikke annet enn å stirre febrilsk på scenen som utspilte seg foran meg.

Jeg så hvordan jenta med lilla hår kjørte sverdet sitt inn i magen på den stakkars mannen. Jeg så hvordan han sank på kne, hvordan blodet spredte seg fra såret og jeg så hvordan den unge jenta smilte ondskapsfullt mot offeret sitt.

Nevene mine knyttet seg i sinnet, hun skulle få svi for det hun hadde gjort mot den stakkars gamle mannen.

Plutselig endret scenen seg. Det var tre personer i et rom. En dame i rød kjole og blondt hår og en gutt med lyseblå lokker. De kjempet, side om side mot den samme jenta som tidligere. De to krigerne forsøkte gang på gang å ende livet til den ondskapsfulle jenta, men ingen av dem kom i nærheten.