SVARTE ØYNE

14. En blodig himmel

Jeg gikk i gatene i Tyfon. Byen var stille, og jeg så ikke et eneste menneske. Rart. Byen yrte vanligvis av liv. Himmelen over meg var blodrød, og tunge skyer samlet seg og skapte et skarlagenrødt slør over meg. Det så ut som om det bygget opp til en storm, men rundt meg var det helt vindstille.

Jeg så meg nysgjerrig rundt. De høye blokkene som Tyfon for det meste besto av, raget over meg som kjemper. De fleste i gråtoner med slitte fasader. Innimellom dukket det opp en ny bygning med et ytre av glass og blankpolert stål.

Gaten jeg gikk på var i en av de renere strøkene. Det var små søppelhauger på gatehjørnene, men det var likevel ingenting mot noen av de verre gatene hvor folk sov i sitt eget søppel.

Jeg hadde vært der en gang. Som syvåring bodde jeg på en papp-plate jeg hadde funnet i bakgården til en restaurant.

Rundt meg begynte det å blåse opp. Søppelet som tidligere hadde ligget i hauger, hastet nå bortover fortauet. Håret mitt virvlet rundt meg og pisket meg i ansiktet. Jeg børstet det raskt vekk og oppdaget til min forferdelse at jeg ikke bar masken min. jeg var helt ubeskyttet.

Panikken skar gjennom meg. Hvem som helst kunne vandre rundt nærmeste gatehjørne og se meg. Hendene mine la seg beskyttende over ansiktet mitt. Problemet var at jeg ikke kunne skjule øynene mine uten å miste synet.

Lenge vurderte jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke stå her for alltid. Jeg måtte tilbake til Reiret. Hjem til skjulestedet mitt.

Ikke visste jeg hvor jeg var heller. Jeg kunne ikke se noen gateskilt, og jeg var ikke kjent med området. Jeg valgte meg en retning på måfå og begynte å gå.

Uansett hvor langt jeg gikk, og uansett hvilke gater jeg valgte så endte jeg likevel opp i den samme gaten som hadde vært utgangspunktet mitt.

Det tok ikke lang tid før jeg var frustrert. Himmelen over meg var urolig, og vinden ulte rundt meg. Jeg kunne knapt høre min egen pust over den hylende vinden.

Så begynte det å regne. Store, tunge regndråper falt ned på meg og gjorde meg raskt gjennomvåt. Vannet farget asfalten rød. Det var da jeg oppdaget at det slettes ikke var vann som falt fra skyene. Tykke bloddråper falt fra de store skyene. Dråpene var varme, noe som indikerte at blodet var ferskt.

Jeg grøsset. Æsj. Det var ikke første gangen jeg ble dekket i varmt blod, men det var ikke en følelse jeg var særlig glad i.

Jeg bøyde hodet i et forsøk på å forhindre blodet i å renne ned i øynene mine.

Siden jeg var så opptatt med å ikke bli truffet av «regnet», så oppdaget jeg ikke mannen som kom mot meg. Jeg oppdaget at jeg ikke var alene før jeg så skotuppene foran meg.

Øynene mine videt seg ut i overraskelse. Jeg hadde trodd at jeg var helt alene. Til tross for blodregnet så rettet jeg meg opp for å se hvem det var som sto foran meg.

Mannen som sto bare noen centimeter unna meg var Alexander O'Sullivan. Alexander så fryktelig ut. blodet som rant nedover ansiktet hans gjorde at han så ut som et forferdelig monster. Den nålestripede dressen hans var blodig, og rubinen som glinset på toppen av stokken hans var sleip av blod. Likevel var det ikke dette som gjorde at frykten blomstret opp i meg. Det som virkelig fikk hjertet mitt til å hamre var pistolen i hans høyre hånd. Jeg kunne raskt se at han bar på en 9 mm halvautomatisk pistol. Kunnskapen min om skytevåpen fortalte meg også at den var ladd.

Jeg gulpet og møtte blikket til Alexander. Svarte øyne møtte gule og det var da jeg innså feilen min. han så øyefargen min.

På grunn av den ulende vinden så kunne jeg ikke høre hva han sa, men jeg kunne likevel lese det velkjente mantraet som falt fra leppene hans.