«Fortell meg.»
«Nei.»
«Si det.»
«Ingen planer om det.»
«Jeg setter kniven i deg hvis du ikke svarer meg.»
«Du ville ikke klart det om du prøvde.»
«Vær så snill?»
«Du skifter taktikk. Smart. Den aggressive holdningen din fikk deg ikke langt. Fortsett å oppfør deg pent så skal jeg vurdere det.»
«Vær så snill med sukker på?»
«Jeg har vurdert det, og kommet fram til at jeg ikke kommer til å fortelle deg det.»
«Jævla idiot.»
Ethan sukket. Han dro fingeren sin over leppene sine og lot som om han låste og kastet bort en usynlig nøkkel.
«Hvorfor vil du ikke fortelle meg hvordan du kjenner moren min?»
Ærlig talt. Hvorfor kunne han ikke bare si det? Det kunne jo ikke være så veldig vanskelig.
«Det er ikke mine ord å fortelle. Jeg er ikke den som skal fortelle deg det.»
Svaret hans forvirret meg. Det var hverken frekt eller slemt, og tonen hans var ærlig.
Jeg knep meg over neseryggen. Jeg måtte få vite det, men det så ikke ut som om han var villig til å hjelpe meg.
«Så hvem er det som skal fortelle meg dette? En engel sendt fra Gud, eller kanskje den ene rotta som lever i bakgaten vår?»
Ethan snudde bare hodet sitt vekk og nektet å se på meg. For en sta unge han kunne være noen ganger.
Jax så mellom oss. Etter at han hadde pakket ut varene, så hadde han satt seg i sofaen uten et ord.
«Ikke sant han burde si det til meg. Si at han skal si det til meg.» Jeg kikket oppgitt på Jax som løftet det ene øyenbrynet sitt og dro en hånd gjennom det lyseblå håret sitt.
«Dere oppfører dere begge to som om dere skulle være tre år. Ivy, innse det, han kommer ikke til å fortelle deg det, så stopp sutringen og gå heller til noen som er villig til å hjelpe.» Jeg kikket bare dumt på han, så Jax sukket. «Ziko. Snakk med Ziko. Han har registre over mennesker i biblioteket sitt. Dessuten så vil han hjelpe deg hvis du spør om det.»
Å. det hadde jeg ikke tenkt på. Hvis noen i Reiret visste noe om moren min så måtte det være Ziko.
«Ja. Kan du bli med meg?» Jeg koste meg alltid i Jax sitt selskap, så jeg skulle gjerne ha hatt han med. Dessverre bestemte Ethan seg for å bli med meg. Han klappet hendene sammen og satte kursen for døren.
«Hvor er det du har tenkt deg?» Jeg fikk stoppet Ethan som begynte å trekke på skoene sine.
«Du sa det jo selv. Vi skal til biblioteket. Har du virkelig ikke et bedre korttidsminne enn det?»
Jeg overså kommentaren hans. Det eneste han prøvde på var å erte meg opp og irritere meg til jeg sprakk.
«Du skal ikke gå ut den døren, med mindre du har lyst til å dø. Og jeg nekter å ha deg med som en usynlig person som bare henger rundt meg uten at jeg vet det.»
Det så ikke ut som om Ethan hadde tenkt på det. Han tok sakte av seg skoene, dro føttene etter seg og slengte seg ned i den ene lenestolen vår før han sukket tungt.
«Men hva skal jeg liksom gjøre nå? Dette er kjedelig.»
Jax klappet Ethan hardt på skulderen og gliste fornøyd. Ikke på en vennlig måte, men på en måte som sa at han var den eneste som kom til å like det neste han sa.
YOU ARE READING
SVARTE ØYNE
FantasyReglene er enkle: 1. Ta aldri av deg masken 2. Stopp aldri å spille 3. Ikke stol på noen I et samfunn hvor alle har evner utenom det vanlige skjules øynene bak masker. Hvorfor? Øyenfargen forteller hvilken evneklasse du tilhører. Feil øyenfarge bety...
