SVARTE ØYNE

38. Slaget begynner

De siste dagene før slaget gikk i en tåke. Stressnivået var høyere enn noen gang før og vi gikk hverandre stadig på nervene. Jeg mistet stadig mer mot ved tanken på det kommende slaget. Hver dag var det et nytt problem, enten om det var mangel på trening, allierte eller et system. Vi hadde alle bare surret rundt i håp om at noen andre visste mer enn oss selv.

Den eneste som holdt seg til relativt rolig var Tessa. Hun sørget for å mate oss hver dag når vi var så opptatte av trening at vi glemte å ta vare på oss selv. Det var hun som stoppet oss hver kveld slik at vi fikk oss litt søvn, og det var hun som vekket oss hver morgen slik at vi fikk så mye ut av dagen som mulig. Hun hadde til og med skaffet oss alle brystplater og nye kampdrakter. Ethan hadde protestert hefting mot platen som han sa «Ville senke ham så mye at en 70-åring i rullestol ville være raskere og mer fleksibel enn ham.» Men Tessa hadde bare ledd av ham og sagt at når den platen reddet livet hans så skulle han takke henne. Vi hadde alle ledd og løst opp litt i spenningen som tynget oss alle ned og i et øyeblikk hadde jeg hatt en mor igjen.

Det var en bittersøt følelse å ha Tessa der. For hun føltes som den moren jeg alltid hadde ønsket å hatt, men samtidig så var hun den moren som nesten drepte meg og satte meg ut på gata for å dø. Sjansen for at vi noensinne kom til å få et tett mor-datter forhold var lik null, men i løpet av de siste dagene hadde jeg sett morskjærligheten som lå i henne, og kanskje, kanskje vi en dag kunne reparere det ødelagte forholdet mellom oss.

Ethan og jeg hadde fortsatt ikke delt nyheten om oss med de andre, men vi snek oss inn på rommene til hverandre hver natt som to nyforelskede tenåringer. Han fikk meg til å føle meg så lett, som om jeg gikk på skyer. Han løftet meg opp fra et tungsinn som hadde hvilt over meg de siste ti årene. Jeg trodde til og med at jeg elsket ham. Ikke at jeg hadde sagt det til ham ennå, men at følelsene mine for ham var sterke, det var vi begge klar over.

Hvis vi begge kom ut av denne kampen med livet i behold så skulle jeg ta ham med på en lang ferie. Langt vekk fra all kriminalitet, alle maktspill om tronen i Reiret og alle som ville drepe oss fordi vi hadde svarte øyne. Jeg skulle ta ham med til en liten hytte hvor vi skulle lure oss selv inn i en liten boble vekk fra resten av verden. Et sted hvor vi bare skulle være oss selv uten noen baktanker.

Jeg kikket bort på Ethan som kvesset knivene sine nøye. Han satt foroverlent og det svarte håret hans hang ned foran ansiktet. De solbrune musklene spilte under huden. Han som ut som en fallen engel på vei til krig.

«Hvordan føler du deg, jenta mi?» Jax kom gående bort til meg. Han hadde festet på seg den svarte brystplaten og festet de to sverdene sine på ryggen. Det lyseblå håret sto som vanlig til alle kanter og jeg kjente en trang til å børste dem alle på plass.

«Nervøs, men bestemt.» Jeg smilte til ham. Smilet mitt føltes stivt, men Jax kjøpte det. Han klemte skulderen min og gikk for å hjelpe Ruby som slet med sverdet hun hadde fått av Tessa. Smilet falt fra ansiktet mitt det øyeblikket Jax snudde ryggen til. Sannheten var at jeg var livredd. Det var som om en hånd klemte rundt hjertet mitt. Hjernen min spilte stadig av scenarioer hvor vi tapte, døde eller ble tatt til fange.

«Ikke bekymre deg for oss, vi klarer å ta vare på oss selv.» Ethan sto ved siden av meg. Han la forsiktg en hånd på korsryggen min og kjærtegnet meg sakte. Blikket hans gled over de andre i tilfelle noen av dem fulgte med på oss, men alle var opptatte med å gjøre seg klare. «Jeg kan se at du bekymrer deg, og jeg skal ikke fortelle deg at du ikke har grunn til det, men prøv å ta det rolig, vi vet alle hva vi gjør.» Ethan så ned på meg og smilte. «Dessuten så er ingen av oss dumme nok til å sette ut på et selvmordsoppdrag, så vi har alle en tro på at dette går fint. Så Ivy, trekk pusten, fest masken og så begynner vi.»