«Kroppene dekorerte det nedbrente kirketårnet som et juletre. En krone av piggtråd lå presset ned i hodet på en korsfestet mann som hang fra spiret. Det var bare én ting å gjøre.»
Anton rensket løpet på rifla si. Jeg og Henrik lyttet nysgjerrig fra den andre enden av det sammenklemte kontoret, druknet i lukten av nylig stumpede sigaretter og frittflytende sprit. Lyden av den slitte platespilleren gjenlød høyt igjennom den bleke, svaklyste tunnelen.
«Det blir faen meg bare verre ute der for hvert år som kommer.» sa Henrik og ristet stille på hodet før han helte i seg det siste han hadde i flasken.
Jeg vippet kun på stolen ved siden av, og med bena på bordet og et glass vann på siden distraherte jeg meg med en gammel tennisball som ble kastet opp mot taket.
«Tom, kan du slutte å være så jævla stille hele tida?» spurte Henrik meg, men jeg bare smilte stille til meg selv og kastet blikket tilbake på den bleke tennisballen.
«Han drikker ikke vet du, det er det som er problemet!» sa Anton høyt og blåste ut en tørr røyksky som fylte mitt hjørne av rommet; sprit rant ned det fyldige, grå skjegget hans og dryppet ned på bordet som fra en løs, gammel kran.
«Det smaker piss, og det fins bedre ting å gjøre. Selv i det høle her.» svarte jeg.
«Whatever. Mer til oss.» sa Henrik og tok en stor slurk av flaska til Anton før ansiktet hans vrengte seg som en overdreven klovnemaske.
«Mer til deg ja, du skylder meg en røykpakke for den.» sa Anton.
«Gjør det til en halv, pluss to fulle magasiner; 5,56 kaliber, så har vi en avtale.»
Flasker, ammunisjon og sigaretter hadde blitt en ny valuta her i Hallen etter penger mistet sin verdi, og det ville man skjønne etter kun kort tid. Alt som kunne kutte ned stresset fra de blendene, udødelige lysene, puste inn den resirkulerte lufta og høre den evige ekkoene som slo mellom veggene var nøkkelen til å overleve her. Jeg så ut igjennom glassveggen på den bleke veggen i gangen der 'D-3' sto skrevet – navnet på døren vi skulle beskytte med våres liv. Kun to av dem kunne fortsatt åpne seg – hovedporten og døren vi hjernedødt patruljerte dag og natt. Kun to ganger på to år har jeg sett de åpne seg.
Det var som en dårlig vits. År med trening, disiplin, blod, svette og tårer for å sitte vakt ved en bombesikker dør som kun åpner seg en gang i året. Det var selvfølgelig andre, uoffisielle sjakter inn og ut Hallen, det visste vi, for det var alltid nye røykpakker og spritflasker som fant veien inn. Anton hadde alltid en i hånden. Han var den eldste av oss alle – en veteran fra den forrige verden. Han snakket ofte om sine opplevelser utenfor portene og hva han hadde sett, men holdt også mye av fortiden skjult. Han fortalte aldri om sitt eget liv, kun steder han hadde vært – kun om ting som var. Jeg finner det ofte vanskelig å tro på alt Anton har å si, men en mer ærlig mann finner ingen; noe som antageligvis kommer fra mengden alkohol han drikker på en daglig basis - av bedre eller verre grunner.
«Nå kjæm'a.» sa Henrik og stumpet røyken mens han helte i seg det siste fra glasset sitt.
Man trengte ikke se igjennom vinduet i veggen for å vite at direktøren skulle komme. Man kunne høre de høye hælene hennes fra andre siden av Hallen i et evig ekko, samt med de utallige nøklene sittende fast i skinnbeltet sitt. Ester var direktøren over Hallen og de 1500 av oss som hadde overlevd. Det tok noen minutter før den svartkledde keiserinnen nådde rommet.
«Klokka er 20:00. Nattskiftet er i gang. Dere kan tre av.»
«Herlig!» sa Henrik. «Faen, tida går ikke saktere enn når man sitter inne et isolat.»
YOU ARE READING
Frostborg: 2041
General FictionÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
