«Vær så snill å hold dere unna de satans flaskene.» sa jeg, oppgitt og frustrert midt i en kokende diskusjon om ordre, vilje og trang.
«Er faen meg ikke snakk om jeg skal være edru hvis porten brytes opp!»
«Det er en jævla ordre.» svarte jeg.
«Å se her, Generalen selv har kommet på besøk! Alle sammen kast alt dere-»
«Det er ikke det det fuckings handler om!» ropte jeg og kastet spritflasken tvers over rommet.
Som alltid druknet lukten av frittflytende sprit og stumpede sigaretter alt annet bort. Henrik og Anton sto i sjokk og stirret på den knuste flaska, stille som statuer. Sprit og alkohol var noe av det mest uvurderlige i Hallen. Denne flasken kunne kjøpt et våpen om man hadde de riktige kontaktene, og nå lå denne hellige nektaren spredt utover gulvet som blod på et åsted. Henrik holdt rolig. Han lukket øynene og pustet dypt.
«Ja...»
«Ja...»
«Ordre mottatt.» svarte Anton. «Men det der skylder du oss for.»
Jeg himlet med øynene men sa meg enig. Å starte en ny diskusjon var virkelig ikke en av mine prioriteter, og heldigvis ikke en av deres heller. Vi var på vei til et møte, men ble stoppet av begge våres stahet. Fler i laget hadde allerede mistet frykten for hva som var utenfor dørene, men de ante ikke - det var ikke deres navn som hadde blitt trukket. De kunne lene seg rolig og komfortabelt tilbake uten å tenke på hva som var i vente.
Noen så på oss som helter, helter som skulle redde verden som i filmene fra en annen tid. Det var kanskje det Anton skjønte best av alle. Han sa alltid at ingen slike helter eksisterte, for hadde de det så ville ikke verden endt slik den gjorde. Tiden for helter endte lenge siden. Det var kun vi som var igjen til å gjenoppbygge en ødelagt historie – som en bok kastet og brent i ovnen som vi nå måtte skrive slutten på. Han var en mann av meninger, mange uforståelige, men også av mange av brutal ærlighet.
«Til tide som vanlig ser jeg.» sa Ester stramt og så klokken slå 08:18.
«Min feil. Ingen unnskyldninger.» sa Anton raskt til min overraskelse før vi satte oss rundt bordet, med de tre andre ventende på oss. Ester himlet med øynene og kremtet.
«Vi har satt sammen et lag av syv. Dere blir nå sverdet og skjoldet til Hallen.» sa Ester og lente seg over bordet. «Deres oppdrag er å etablere kommunikasjon mellom oss og resten av verden; finne ut hvem vi kan, og ikke kan stole på. Hallen er ikke den eneste av sitt slag, men vi har ikke hørt noe fra de andre bunkerne. Frem til nå.»
Hun ventet en stund og skrudde på en gammel, støvete projektor som sto fremfor et lerret og la et ark av plast på glasset over den flimrende lampen. Som lyset gradvis ble sterkere kunne vi se et kart av Norge, med navn og nummer spredt utover. Men dette var ikke lenger det kartet jeg kjente igjen fra historiebøkene, for hva dette kartet viste var kun fragmenterte grenser som hakket seg igjennom landet som et arr.
«Klokken tolv i går kveld fikk vi opp et signal. Det var umulig for oss å finne ut hvor det kom fra, men det var på en militær frekvens – den samme som vi bruker.»
«Fra en annen hall?» spurte Anton som satt på andre siden av bordet.
«Det er det dere skal finne ut. Ble dette nødsignalet sendt av ren tilfeldighet, eller er det andre søster-baser som fremdeles er operative? Vi har ingen andre valg enn å søke; for Hallen vår vil ikke klare å opprettholde seg selv alene mye lenger.» Ester pustet inn og så til radiomannen ved siden av. «Dere vil nå høre signalet.»
KAMU SEDANG MEMBACA
Frostborg: 2041
Fiksi UmumÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
