Jeg våknet av at solen lyste meg i ansiktet igjennom de tomme vinduene. De andre var allerede våkne og satt ved bordet i enden av rommet og spiste. Friskt, kaldt vann og nyplukkede grønnsaker var en sjelden luksus selv i Hallen. Vi vokste vår egen mat der og, men det var kun nok for et par hundre munner per innhøsting. Rommet vi befant oss i var en stor sal av stein, varmet av en knitrende peis og brennende fakler. Jeg kunne knapt huske dagen før – hodet spant da jeg reiste meg.
Den sølvgrå bjørnungen jeg tok med fra hallen hadde allerede spist alt av mat jeg hadde i sekken. Jeg hadde funnet ut det var en jente. Forsiktig gikk hun rundt Laika som lå stille ved flammene. Kallisto hadde jeg døpt bjørnen, og hun så allerede ut til å ha vokst siden da jeg først la henne i sekken. Jeg husket ikke mye fra det som hadde skjedd etterpå – alt virket tåkete og uklart.
«Hvor er vi?»
«Akershus festning eller Nivelheim som de selv kaller det.» svarte Jonas og kastet meg et brød. «Ida ligger stabil på sykesenga. Endelig litt gode nyheter eller hva?»
«Thengill er en gammel venn.» sa Anton. «Han har tatt oss godt i mot.»
Jeg husket vaktene og høvdingen som hadde møtt oss ved porten. Trøtt og sulten gikk jeg bort til de andre og satte meg.
«Jeg husker da ikke å ha blitt fortalt om dette stedet.» sa jeg spørrende, skeptisk til hvorfor ingen hadde nevnt at det fortsatt bodde folk i Akershus – de andre nikket til spørsmålet.
«Det var på Esters ordre at Nivelheim og Hallen skulle forbli ukjent. Fortsatt vet ingen, selv ikke Thengill, hvor vi er fra – kun at vi kommer fra nord. Om noen fra Hallen valgte å reise hit kunne de røpe hvor den lå og nøyaktig hvordan man kommer inn. Ikke stol på noen mer enn du må. Høvdingen og jeg holder en uskreven regel om å ikke stille spørsmål – det er best sånn. Akershus klarer heller ikke opprettholde fler enn de allerede har; i Hallen bor det dobbelt så mange som her. Det ville ikke bli stort bedre å dra hit.»
Jeg nikket forståelig. Det var fortsatt for tidlig på morgen til å tenke stort kritisk, men jeg ville nok gi samme beskjed om jeg sto i Esters sko.
«Nivelheim har også en... unik måte å bygge et samfunn på.» fortsatte Anton. «De er ekstremt religiøse. Oss kan de akseptere - Thengill står meg i gjeld, men ikke til over tusen mann. De ser på alt teknologisk og elektrisk som årsaken til krigen og bombene. De mener den eneste måten å gjøre verden bedre på, er å kaste vekk moderne utstyr og heller se tilbake i historien for svar. Vikingtiden og storhetstiden var de perfekte løgnene omgjort til sannhet, spesielt etter funnene i Björnsgraven som kastet et helt nytt lys over Norge. For å bo her må du akseptere de norrøne Gudene, kaste alt du eier i juvet og aldri bryte med troen. Om du gjør, blir du sendt naken ut i ødemarken for aldri å returnere.»
«Da er de jo nesten like ille som sovjetene og teutonerne.» mumlet Victoria.
«De er faste i sin tro, ja. Men kan man virkelig klandre dem? Alle her så bomben treffe dem. Flere hundre tusen mistet livet i Oslo alene. Vinteren som kom krevde enda fler; det gjør noe med deg. Folk mistet alt, og ofte seg selv. De som overlevde trengte noen å klandre. Lover? Staten? Religion? Nei, disse pekte skylden mot teknologi. De er brutale i sine måter, ja, men hva kan man ellers gjøre i en verden der kun de sterke får leve? Har man ikke råd til å ta vare på de svake, har man ikke råd til å være barmhjertig. Det er den eneste måten folk har klart å holde seg i live her – brutale nødvendigheter.»
«H-lo?» spraket det fra radioen - jeg skjønte med en gang hvem det var.
«Lisa?» pustet jeg smilende ut med en latter jeg ikke kunne holde inne.
YOU ARE READING
Frostborg: 2041
General FictionÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
