Frostborg: 2041

Dag 13 : Nivelheim

Jeg hadde allerede glemt hvor mye den bitende kulden rev i huden da vi åpnet dørene og slepte Ida ut i den kalde villmarken. Metalldøren som sto skjult i fjellveggen var dekket i en likblek kappe som ble revet av i det dørene åpnet seg videre. Is og snø slo inn mot tunnelen bak oss i det vi var ute. Vi hadde fått Ida på en rusten slede og pakket henne inn med alt vi kunne finne - veien fremover var lang og kald. Ut fra de bratte klippene vi sto på kunne vi se vest ut mot dalen og husene som bygde seg tettere i avstanden.

Iskrystaller rev seg langs bakken mens vinden ulte fra alle kanter. Himmelen var klar som glass, med luften så kald at kulden brøt seg inn gjennom gassmasken. Det dugget fort på visiret. En tyn tåke av snø fulgte bakken som en evig elv der den dekket overflaten på alt i sin vei. Anton hadde snakket om et sted vi kunne dra, men som krevde at vi krysset fjellene og det frosne vannet. Jeg var usikker, men vi hadde ingen andre muligheter. Ida lå bevisstløs i sleden, bandasjert opp så godt det kunne. Hun trengte fortsatt hjelp, for sårene ville bli infisert om vi ikke fant en lege.

«Vi må over de fjellene der!» ropte Anton for å overdøve den glefsende stormen og pekte vest der skyene såvidt dekte til himmelen.

«Kom igjen!» ropte Jonas og dro i tauet til sleden.

* * *

Jeg vet ikke hvor lenge vi slepte henne ned fjellet, langs dalen, over isen og opp de hvite klippene til den andre siden der enda flere åskammer ventet. Som et godstog fortsatte vi uten å nøle. Vi stoppet ikke opp, vi sakket ikke ned - vi fortsatte uten å tenke. Ingen ord ble sagt, ingen handlinger ble gjort annet enn å kjempe mot vinden mens vi fortsatte over den dype snøen. Vi passerte ensomme gater, forlatte hus og kollapsede bygninger. Busser, biler og stridsvogner sto tomme langs veien da vi passerte Hønefoss. Som ulver på jakt etter et svakt offer, ulte de sultne vindene rundt oss.

Noen hundre meter unna, direkte sør på de flate strekkene mot fjorden, vandret et flokk hvite moskuser. Sakte stred de mot stormen i søket for gress og røtter. Jeg hørte en gang Anton si visse flokker hadde angrepet mennesker og andre dyr i desperasjon for mat, og at smaken av kjøtt hadde blitt en delikatesse. Om det bare var historier for å skremme eller lure vet jeg ikke, men vi holdt fremdeles vekk fra de likbleke beistene.

Historiene fortalte også om varger – enorme ulver, muterte og innavlet til kun de mest voldelige var igjen. De er like sultne som de er rabiate og jakter alt de ser, selv sine egne. De angriper på natten, da alt du kan se er øynene som lyser i måneskinnet.

Tankene vandret videre og jeg begynte å tenke på Lisa. Det var rart; jeg hadde kjent henne nesten hele livet, men jeg kunne ikke lenger huske stemmen hennes. Jeg skrudde radioen i hjelmen over til kanalen vår og spurte etter henne. Etter flere minutter av å snakke til seg selv ga jeg endelig opp, men holdt linjen oppe i tilfelle. Jeg lurte på om hun tenkte på meg; jeg lurte på hvor hun var, hva hun gjorde.

Lisa hadde alltid seilt mot det ukjente og risikable, men i motsetning til Henrik kom hun aldri i trøbbel. Det var stille fra begge av de – Henrik hadde heller ikke laget en lyd siden vi var på fjellet. Ikke så mye som et utrykk kunne vise seg i det bleke ansiktet. Jeg følte med han, men visste ikke hva jeg kunne si. Det går bra? Nei, ville svaret blitt. Det visste vi alle. Ida lå bevistløs. Sjansen for å overleve her ute var allerede liten. Legg til brukne ribbein, dype blødninger og en frossen ødemark kald nok til å fryse vodka. Nei, i stillheten tenkte vi alle det samme. Det var lite håp.

Vi nådde endelig toppen på den siste åskammen. Jeg så ut mot horisonten og den nye utsikten som strakk seg mellom dalene ned til havet. Og mellom meg og det hvite, frosne vannet lå en by – en by jevnet med jorden, revet i stykker og begravet under isen. Kun de grå, tomme skjelettene av bygninger sto igjen – tynne og kollapset som en død kropp lenende mot veggen. Frostens kalde kyss hadde hentet inn sine ofre. Tykke, hvite skyer steg fra senteret av byen og spredte jeg i luften. Lyden av kråker som sirklet over oss kom til mens vindene foresatt å skrike.