Frostborg: 2041

Dag 19 : Lyden

Jeg åpnet døren sakte til gråtende metall og lyste inn. Et utsultet, blekt vesen som lignet en rabiat kvinnelig skapning, satt naken på gulvet med blod rennende langs ansiktet. I hendene klorte hun desperat til en hodeløs kropp så hardt at neglene gravde inn i kjøttet. Håret var grått og vilt, og da hun snudde de fortapte, hvite øynene til meg kjente jeg det brenne kaldt i sjelen min. Det var et gjenferd som klamret til eksistensen med øyne så blinde og vettløse hun var villig til å fortære et barn. Som maleriet til Goya av Saturn, satt hun og kroket i sinnskyhet - fortapt i sin egen skygge.

Jeg trakk pistolen og siktet frem men igjen frøs jeg. Hun kastet seg vekk og flyktet inn i skyggene - og etterlot oss kun fremfor et basseng av blod. Ida plukket opp bamsen og så de røde tårene trille ned langs stoffet, Henrik tok hånden sin og klemte henne til seg før de så på hverandre igjennom maskene med et blikk bare de kunne forstå. Henrik tok hånd om pistolen sin og ledet oss inn den mørke gangen.

Frosne hodeskaller, bein og knokler dekket gulvet som en fryst katakombe i rustet stål. Store og små – det hadde ingenting å si. Blodhalser fortærte restene som var igjen. Det knakk og sprakte som fra tørre greiner under skoene våre mens vi fortsatte sakte gjennom gangen. Tydelige avtrykk, røde og blodige, ledet oss videre inn. Ved et hjørne snudde sporene ned til venstre mot der det sto skiltet 'heis'. Kun noen meter inn ved inngangen til en hul og skyggelagt heisdør satt kvinnen, like forvridd og utsultet som først; fortsatt klamret hun til den livløse kroppen som om det var det eneste som kunne holde henne i live. Hun kastet blikket mot oss igjen. Jeg kunne se de hvite øynene lyse opp som lykter. Med klørne plantet inn i huden hold dette vesenet et våkent blikk på oss.

«SE!» ropte Ida i det hun holdt frem bamsen og tvang den bleke kvinnen til å se. «Se hva du har gjort – hva du er! Jeg vet du forstår meg.»

Kvinnen hylte til oss som lyden at skrikende metall som slepte langs bakken - så høyt og umenneskelig var det. Jeg tok et truende steg nærmere skapningen for å presse det mot enden av den lille gangen og den åpne heisdøren – jeg ville ha så stor avstand som mulig mellom det. Kvinnen gikk bak på alle fire helt til hun sto kun en armlengde fra den mørke sjakten – hun forsto det ikke var noen vei ut. Igjen skrek hun, og med fingeren hvilende på avtrekkeren løftet jeg pistolen forsiktig og pekte den mot henne.

Med blodet renne slimete og tykt ned fra de råtne tennene, flyttet hun blikket mot den lille bamsen. I et siste, desperat forsøk for å redde seg selv kastet hun seg mot meg, men før føttene hadde rukket å forlate bakken tordnet det ved siden av meg i en øredøvende eksplosjon. Henrik og Ida fyrte hver sin kule i det bleke vesenet, og det snublet bakover med to hull i brystet før den kollapset ned den oppbrutte heisdøren. Lyden av snappende vaiere og fallende stenger ropte i et voksende ekko opp fra avgrunnen i det de krasjet og falt mot hverandre.

Vi frøs som fem statuer mens skipet skrek og gråt til i den klynkende lyden av heissjakten. Fra alle ender roper den ut mens skriket fra bunnen stadig vokste mer og mer tydelig. Og det var i det sekundet, i det øyeblikket da jeg så heisen fra utallige etasjer over oss kollapse i fritt fall ned i avgrunnen, at gulvet begynte å riste i et øredøvende skjelv. Gangen vi sto i som før hadde vært rett og rak, ble sakte men sikkert dyttet over – skipet rullet til siden. Alt som kunne bevege seg fulgte etter og skled mot bunnen. Men i det jeg trodde skipet skulle synke og drukne oss alle, stoppet alt i en forvrengt, ulende gråt.

Veggene ga fra seg et siste hvin før alt endelig sto stille. Vi sto like stille og lydløse som om vi hadde blitt fryst ihjel. Vi sa ingenting, vi gjorde ingenting – uten å puste så vi på hverandre i total lydløshet med fingrene klemt rundt pistolgrepet. Stillheten la seg. Roen tok over. Jonas og jeg pustet et tungt men beroligende drag ut og lukket øynene. Jeg kjente hjertet fortsatt tromme i brystet. Jeg så over mot Henrik - uten et ord smilte han nervøst og så seg rundt.