Frostborg: 2041

Dag 2: I lys og skygge

Vi feiret i markedet til sent på kvelden. Sakte hadde arenaen blitt mer og mer tom, men det var mye å ta igjen for oss som akkurat hadde fått lov å slippe ut av burene våre. Vi snakket og lo, drakk og spiste alt vi kunne. Som vanlig holdt jeg meg vekk fra alkoholen, men det var fremdeles mye annet å nyte. Henrik og resten, derimot, hadde drukket seg helt bort. De danset og falt på det kalde gulvet mens de lo seg tomme for pust. Jeg måtte selv le av det neddopede sirkuset. Anton drakk direkte fra lommelerke sitt, men det skulle mer til en så for å få han til å gå i bakken.

«Tom, bli med ut!» ropte de.

Jeg ristet på hodet og lo i håpløshet, men gikk allikevel av stolen min og ut mot det åpne gulvet. Resten av de andre fulgte etter, for verken jentene eller guttene ville gå glipp av moroa. Halvparten av alle vaktene i Hallen sto nå på arenaen og danset det beste de kunne. Selv Jonas Hansen, kommandøren i Hallen, danset rundt oss like vilt og ustelt som det stubbete, tynne håret som dekte hodet hans. Lisa, som selv hadde drukket en del, tok hendene mine og dro meg ut på gulvet.

Vi formet en stor sirkel med de andre og hoppet rundt i fallende dans. I vrælende kor sang vi nasjonalsangen som døde etter kun det første verset, for det var ingen som husket det andre verset eller de som kom etter. Det var da Anton begynte å spille på det gamle pianoet i enden. En alkoholdrevet vals begynte å forme, blandet med overtrøtthet og ubrukelige frontallapper. Jeg tok hendene til Lisa og skjøv hun mot meg med et smil.

«Madam?» sa jeg og bukket pompøst fremfor henne.

«Ville vært meg en ære.» svarte hun lurt og neiet pent med et lite løft på kjolen.

Vi fløy rolig langs gulvet med faste hender og et uforstyrret blikk. Hennes grønne øyne var et syn jeg aldri glemte, og noe jeg aldri ville gi slipp på. Vi hadde alltid vært nær siden bombene falt, og sett hverandre så ofte tiden ville la oss. Men jeg hadde aldri turt å si hva jeg egentlig følte. Man kan vel si jeg var redd for hva som kunne skje. Avvisninger eller feilgjøringer var ikke lenger noe jeg fryktet; med unntak av Lisa. Det var vel bare noe med henne som jeg ikke turte å gamble med. Jeg saboterte meg selv med frykten for et nei. Jeg fant ingen mening med det, men det var slik det var og hadde vært i flere år.

Vi danset rundt med de andre. Vi falt, snublet, skumpet og krasjet i hverandre som en gruppe hodeløse kyllinger. Selv jeg som ikke hadde drukket merket svimmelheten komme, og jeg ble mer og mer høylytt for hvert øyeblikk som kom. Om jeg hadde drukket fra feil glass, eller om guttene hadde helt noe i drikke mitt, visste jeg ikke. Jeg kjente meg ikke veldig glad for å ha fått noe i meg, men var også alt for distrahert med det i hendene mine til å bry meg om noe annet.

* * *

Anton fortsatte å spille til dagen kom igjen. Hallen hadde begynt å våkne opp etter en lang natt med bråk og latter fra arenaen. Hvordan de alle hadde klart å sove var over meg å skjønne, men ingen klager hadde kommet vår vei. Mirakuløst nok var de fleste av oss fortsatt våkene etter et helt døgn. Lisa satt utslitt på barstolen med overkroppen liggende langs det skinnende bordet, erobret av utallige glassflasker som omringet henne. Jeg satt ved siden av og støttet hodet mitt med hånda og albuen. Jeg så ned til venstre der Lisa hvilte.

«Gjør du noe så dreper jeg deg.» sa hun med et lurt, smittende smil om munnen.

«Bare 12 timer til så begynner vakten min igjen.» sa jeg stille etter noen minutter.

«Måtte du virkelig ødelegge øyeblikket?» sa hun.

«Sorry.» sa jeg og tok en slurk av vannglasset. «Vi har prøver, øvelser og tester.»

«Er jobb alt du klarer å tenke på?» sa hun uten et svar. «Selv nå?»

«Nei.» sa jeg nølende etter en stund med stillhet. «Det er jo mye annet jeg også bryr meg om.»