Rakettene og granatene hadde sluttet å fyre, men stormen raste videre. Regn, støv og skrap ble kastet med vinden som en orkan over byen mens blod og vann flommet mellom bygningene. Stolper av ild og røyk spydde ut fra de mange ruinene, omringet av soldater jeg hadde sett prøve å klore seg ut for å slippe fri fra flammene. Kroppene dekket nå det halvfrosne vannet som trær i en felt skog. Korstoget hadde stormet byen, og Hallen lå nå i senteret mellom de to frontlinjene.
Jeg tviholdt i riflen min, liggende med ryggen klemt inntil en gammel murvegg i øverste etasje. Regnet pøste fra oven. Vi var kun et steinkast fra de røde portene, men kulene suste mellom oss fra alle retninger. Bygningen ristet. To sovjetiske soldater lå livløse i enden av rommet. Mot den åpne, kollapsede veggen på andre side stirret jeg ut over byen. Blusser, røyk og skrik kom fra hvert eneste hjørne. Hver eneste bro lå kollapset i elven, hver eneste vei blokkert med en mur av stål.
Jeg så teutonerne strømme inn som en flodbølge fra sør, møtt av sovjetene som raste inn fra nord. Aske og jord dekket fort kroppene til i det de kollapset i bakken, én etter én. Med hånden ristende mer nå enn noen gang før, la jeg meg ned og krabbet bort til enden av veggen der jeg kunne se Hallens åpne dører. Nye soldater fortsatte å strømme inn og ut. Jeg bet tennene sammen og pustet tungt mens jeg stirret ned på dem igjennom masken. De kunne ikke fortsette – jeg måtte stoppe dem.
Ikke gå inn tryglet det i hodet mitt, ikke gjør det. Jeg hadde ingen andre valg enn å fyre. Lyden var maskert fra de øredøvende brølene som omringet byen rundt oss. For hvert press mot avtrekkeren kjente jeg det svi i brystet; brenne som det hadde gjort i fjellene så mange uker siden. Selv om soldatene ikke kunne høre meg, selv om jeg ikke sa et ord, så tryglet jeg for dem å slutte. Det ble en henrettelse – en slakt. Én og én falt de ned fremfor porten, og for hver kule som traff kjente jeg en del av meg flake av.
«De kommer opp trappen!» ropte Sam fra andre ende.
Bygningen ristet igjen. Kulene slo mot veggene til skrik og rop som fort ble gjort stille. Riflene pekte i alle retninger ut fra bygningen som kanoner på en festning. Dette var tårnet vårt – borgen vi ville forsvare til siste mann.
«Vi må komme oss ut herfra.» ropte Victoria til meg; vannet rant ned masken hennes i den mørke natten, lyst opp av de fjerne flammene som blusset opp byen.
«Hvor?» ropte jeg tilbake og fyrte av et nytt skudd.
«Vi er fanget i kryssilden og dette er det eneste området de kan storme over elven til den andre siden. Det er en flaskehals; om vi ikke kommer oss vekk snart vil vi begraves under bygget. Vi må til avløpet på andre si-»
«Nei!» avbrøt jeg. «Dørene til Hallen er brutt opp og sovjetene er her fortsatt, vi kan ikke slippe dem ut av syne – vi kan ikke la fler komme inn. Vi må holde dem unn-»
En sverm av kuler sprutet inn mot oss. Glass og stein ble revet opp i alle retninger. Jeg kastet meg vekk med ryggen klemt mot veggen. I noen sekunder klarte jeg ikke se – alt av sanser ble borte. Jeg kunne verken føle eller høre noe rundt meg. Etter en stund åpnet jeg øynene. Victoria ropte og rev i meg, men som i en drøm var det som om hun ikke var her. Jeg klarte ikke bevege meg. Jeg var låst fast. Jeg lukket øynene igjen.
Jeg var tilbake i Midgard, samlet rundt bålet med de andre; Jonas, Anton, Henrik, Ida og Victoria – alle sammen. Det var stille. Ingen sa noe. I hånden min holdt jeg bildet vi hadde tatt, bildet som viste en enklere tid da vi alle var sammen, ikke splintret opp som en ødelagt vase - Kompaniet hadde ikke enda revnet ved sømmene. Jeg så mot Jonas og Anton som snakket stille for seg selv.
ŞİMDİ OKUDUĞUN
Frostborg: 2041
Genel KurguÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
