Frostborg: 2041

Dag 20 : Oasen

En grå dis, tørr og skarp i lukten dekket den stille byen. Aske fortsatte å seile rundt den svarte søylen som strakk seg evig opp mot solen. Lysstråler viste seg tydelig i luften før de landet på den svartmalte bakken. En mild vind blåste over de stille bygningene som reiste seg høyt og ubøyelig over gatene, selv så forlatte og sjelløse de var. Med ti streker i hjelmen gikk vi forsiktig langs veien; hvite spor dro bak oss i den mørke, askelagte bakken.

I enden av den lange gaten sto et ensomt kirketårn. Kun snø og aske dekket spiret; ingen piggtråd eller korsfestede lik. De hvite lagene med is virket tynne og mer skjøre for hver dag som hadde gått, med smeltende istapper henge som en fallen krone fra taket. Var det virkelig begynnelsen på slutten av vinteren? Jeg turte nesten ikke drømme, jeg turte ikke håpe for høyt. Verden var fortsatt en hvit ødemark, men den kunne ikke forbli sånn for alltid, kunne den? Alt møter sin ende, selv Dantes niende sirkel.

«Hvor nå?» sa Henrik, sår og grå i ansiktet fra asken som dekket oss.

«Det skal være en cache her et sted ifølge kartet.»

«Så hvor er den?»

Jeg tok av hjelmen. Bak hjørner og vegger kom trær og busker til syne. De sto nakne og livløse, men allikevel nøt jeg synet av naturen blant de majestetiske steinhusene. Forsiktig gikk vi ut i det åpne og ble møtt med synet av en åpen oase i sentrum av byen. Ved den frosne fontenen stoppet vi og så ut. Det var ingen stor by, men allikevel følte vi oss tapt. Vi hadde ingen til å guide oss, ingen til å vise vei eller si hva vi måtte gjøre. Anton hadde vært her før. Han hadde visst hva vi skulle.

«Jeg vet ikke.» sa jeg og ga kartet over til Henrik i det jeg kikket rundt.

Det var da jeg fikk øye på noe under det ene treet. Gjennom den frosne bakken og lagene med is sto en enslig grønn spire – den grønneste spiren jeg hadde sett. Med tre kronblader og en tynn, brun stilk sto den i stille opprør mot den kalde verden rundt seg. Det var et ungt eiketre i blomst. Jeg satte meg ned, tok av hansken og strakk den ristende hånden mot den. Jeg følte på de skjøre bladene. Det betydde kanskje ikke mye for verden, men akkurat da kjente jeg smilet presse seg frem og håpet gløde i meg. Vinden var rolig og mild med solen skinne sterkt på de lange bladene. Selv på et sted som dette fantes liv. Det var ingen sykelige, døende skapninger, ingen illusjoner eller løgner. Dette var liv - beviset på at verden kunne endre seg.

«Det er en kode her - 1453.» sa Henrik og leste fra boken.

Jeg reiste meg og myste rundt oss. Kun et par hundre meter vekk på den motsatte siden av parken, med den svarte askeskyen stige opp fra bakgrunnen, fikk jeg øye på en høy og solid bygning. Den sto som en blek festning plantet i midten av byen som skuet ut med et stille blikk. Synet mitt festet seg på den i det magefølelsen vokste seg sterkere. Jeg nikket de andre til meg og fortsatte vandringen langs veien.

Nedsnødde veisperringer og forlatte politibiler dekket veien rundt. 'Tinghuset' sto det i store bokstaver på steinveggen; men dette var mer enn kun et tinghus, dette var et fengsel. Om det var ett sted Anton trygt ville ha lagret våpen, mat og drikke, ville det være i denne festningen. De knuste glassdørene var låst, men lette å gå igjennom. Vi passerte lobbyer, forlatte kontorer og utallige ståldører. Snøen hadde for lengst brutt seg igjennom vinduene og spredt seg langs gulvet der råtne levninger fortsatt hvilte. Gardiner og sperrebånd danset rolig i luften i det vi gikk dem forbi. Vi fulgte trappene opp og ned, vi fulgte ganger, kollapsede rom og falne heissjakter til vi ikke lenger visste hvor vi var. Det var en labyrint av betong.

Det var da vi til slutt endte ved en enorm ståldør, tykkere og større enn de utallige andre vi hadde passert. Døren var låst og så ikke ut til å ha blitt rørt på flere år. En kodelås sto i veggen, med slitte knapper og et dødt display. Dette må være det tenkte jeg og tastet koden som sto på kartet. Displayet lyste opp, døren skled frem og åpnet opp til noe jeg ville beskrive som den hellige gral.