Frostborg: 2041

Dag 10 : Til Dovre Faller

Vi fortsatte marsjen dypere inn i mørket. Vi holdt så stille vi kunne, for ingen visste hva som kunne holde til så dypt i avgrunnen. Dypere inn i halsen på tunnelen gikk vi. Det hvite lyset fra lommelyktene strakk seg langs dypet. Kofferter, sekker og bokser lå forlatt. De forvridde skyggene strakk seg langs avgrunnen – de hadde fulgt oss siden skogen. Vi sto ved enden av den lange trappen, i døren til en enslig gang. Stålveggene var runde og lave, med rustne stolper av stål som lignet ribbeinene til en hval som omringet oss. Tunnelen ledet evig inn i mørket, stille og forlatt.

Gangen var kald, med vann opp til ankelen. Luften var fuktig med en sterk lukt av mugg som aldri kjentes til å visne. Vi trådde forsiktig. Lyden av vannet bar i et ekko mellom veggene. Selv så mange kofferter, sekker og lignende som lå strødd langs bakken, så vi ingen tegn til noen som kunne ha vært her. Noen lå stablet ovenpå hverandre, men de fleste var spredt ut. Det så ut som kjølvannet av en panisk evakuering, men jeg visste ikke hva jeg skulle tro. Tunnelen sto fortsatt like hel. Hvor var alle sammen?

Ingen sa et ord, men ord trengte ikke beskrive den nervepinende følelsen som gikk i oss alle mens vi sakte krysset denne uendelige gangen. Blikket mitt flyttet seg spastisk fra side til side. Det var mørket og stillheten som tok meg. Ingenting var så rolig – i hvert fall ingenting godt. Jeg så kun mot der jeg lyste, for om jeg hvilte øynene i mørket ville jeg se bevegelser kun tankene og fantasien kunne skape.

Det var en labyrint av stål. Den sylinderformede gangen fortsatte dypere inn i det usette. Vann drypte rolig fra taket. Temperaturen var nær frysepunktet, og jeg kunne se tynne lag is strekke seg langs veggen. Vannet var fortsatt flytende, men om frosten ute fortsatte å grave seg dypere inn i jorden, ville dette også snart fryse over.

«Tom?» hvisket Jonas og brøt den spente stillheten, med ordene klinge mellom de kalde stålveggene. «Da vi sto ved statuene. Hvor i søren fikk du den talen din fra?»

Jeg smilte for meg selv. «Alt var fra en bok jeg leste. Jeg bare klipte og limte litt så alt satt sammen. Det må ha funket, for det så ut som Zerkalo kjøpte det.»

«Selvfølgelig.» humret han. «Begynte nesten å bli litt bekymret for deg der.»

«Jeg har ikke mistet vettet helt enda.» sa jeg stille. «Men det kan hende det skjer snart om vi blir her mye lenger. Det er noe galt med dette stedet.»

«En masseevakuering.»

«Men løp de inn eller ut?»

En til lykt ble så skrudd på fra bak meg. Ida lyste nysgjerrig med våpenet sitt mot den ene siden av et rustent skap. Jeg hørte henne hviske til seg selv. Jeg fortsatte å lyse frem, men spurte hva det var hun hadde funnet.

«Hva i all verden hva er det der?» sa hun og lente seg nærmere.

Jeg snudde hodet og så mot skapet. Hele siden var dekket i et hvitt lag, hardt som bein. Strødd rundt på dette laget var hundrevis av små hull – ikke større enn en negl. Når hun lyste opp kunne vi se hele den siden av veggen var dekket i de. Et bølgete og klumpete hvitt lag, dekket i små mørke hull fulgte kanten av vannet og strekte seg opp mot taket.

Små tynne hår, lett som dun, stakk ut fra disse hullene; og I det Ida flyttet på lyset begynte disse hårene å lene seg etter. Plutselig var ikke hullene lenger svarte og mørke, men hvite med en slags munn der de korte hårene stakk ut av. Vi tok alle et skritt tilbake i synet av denne levende skapningen. Det så ut som de pustet i det hullene åpnet og lukket seg mens hårene fulgte etter lyset.

«.» sa Anton rolig med et usikkert utrykk. «Det forklarer lukten. Du vil ikke sovne nærme en sånn, får du først én på deg blir du en del av bakken. De fester seg til alt og sprer seg utover som røtter. De er umulige å få av, selv så sakte de gror. Ute her kaller vi de for blodhalser – små larver som kan leve overalt der det er vann.»