«Gravid?» spurte jeg for andre gang i vantro i det vi løp langs gangene.
Vi stormet inn rommet der Ida lå. Henrik satt allerede ved sengekanten og holdt henne i hånden. Hun smilte da hun så oss, og Victoria kastet seg rundt henne så fort det gikk an. Begge hadde tårer i øynene, både i lykke og håpløshet. De lo, glade for at hun var i live. Bandasjene dekket Ida fra hodet til lår, malt rød av de dype sårene. Der bandasjen ikke nådde var huden blå og misfarget. Til tross for smerten klarte hun fremdeles å snakke med et mildt smil om munnen.
«Jeg har savnet dere.» sa hun lavt.
Jeg så på Ida og visste knapt hva jeg skulle si. Hvordan hadde det skjedd? tenkte jeg. Hvem er faren? Hvor langt ut er hun? Det var så mange spørsmål, og enda fler stormet rundt i hodet mitt. Jeg kunne se den samme nysgjerrigheten vokse i Victoria.
«Hvem? Når?» spurte hun før det ble stille og Henrik reiste seg.
«Jeg, tre måneder siden.» kremtet han og så meg i øynene.
Jeg ble stående der med munnen åpen med et uforståelig blikk i øynene. Det ble stille. Verken jeg eller Victoria visste ikke hva vi skulle si. Det eneste vi alle visste var at dette ville endre på alt. Jeg så verken skuffelse eller stolthet i øynene på Henrik. Han sto der kun og så på meg. Kanskje han ventet på hva jeg skulle si? Hva jeg skulle tenke? Jeg delte blikket hans. Jeg tenkte tilbake og mye ga plutselig mening. Ida hadde vært følsom i det siste, til tider deprimert. Jeg husket hun lengtet tilbake inn i Hallen så fort vi hadde kommet ut portene; som om kroppen visste hun trengte ly – trengte trygghet.
«Blir jeg tante nå?» sa Victoria og holdt rundt henne til Idas glødende smil.
«Takk, men jeg vet hva dette gjør med oppdraget.» sa hun.
«Ikke tenk på det.» sa jeg. «Det løser seg.»
«Hvordan?» slo hun tvilende ut.
«Noe - vi finner ut noe.» sa jeg og dro hånden ned ansiktet; jeg ville ikke bekymre henne mer med nyhetene om Hallen, Braathen og Zerkalo.
Jeg så rundt i rommet, og det var da jeg fikk øye på en mager, mørk skikkelse ved en skyggelagt dør i hjørnet av rommet. En slimete kråke av en dame, dekket i mørke fjær, tau og fillete svarte klær sto bak oss. Øynene var blinde som døden, med mørke sår og uttørket hud som strakk seg som trebark utover det rynkete ansiktet. Hodet var nesten skallet, dottet kun med tuster av tynne hårstrå her og der. Med den beinete, såre pukkelryggen stikkende ut av fillene sto hun kroket mot oss - en tredje arm rakte ut.
«Et frø var plantet, men det skulle ikke lenger gro.» sa kråken mørkt og raspete.
Jeg følte hånden diskret ned mot håndtaket til pistolen og stirret tvilende på den grå damen. De andre snudde seg med, like varsomme som jeg etter de uforståelige ordene fra den fremmede damen. Hadde hun stått der hele tiden? tenkte jeg. Hva visste hun om Ida? Jeg tok et steg tilbake og kjente et ubehag i meg, noe jeg ikke kunne forklare annet enn en unaturlig, mørk følelse.
«Hvem er du?» sa jeg bestemt.
«Hun har hjulpet meg.» sa Ida. «Volva kaller de henne - jeg ville ikke vært i live var det ikke for henne. Det var hun som bandasjerte meg og ga meg mat.»
«Du har hjulpet henne?» spurte jeg.
«Blomsten ble kuttet men frøet skulle leve.»
KAMU SEDANG MEMBACA
Frostborg: 2041
Fiksi UmumÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
