Frostborg: 2041

Dag 25 : Granitsa

Jeg var klar over konsekvensene, jeg var klar over hva som ville skje; som et terningkast i et spill var ikke lenger skjebnen i våre hender. Som alt i verden hadde også dette valget en pris som måtte betales. Alt ville bestemmes av et tall, et tall for oss om hvor mange som måtte bøte med livet for å få toget til den andre siden. Selv om alle ville klare å se lyset igjen, så ville det ikke vare lenge. Betalingen ville komme sakte og stille, uten et spor mens den bet av en ny bit. Liv og død hang i balansen, kun terningen ville vise hvor mye det endelig måtte koste.

Toget fortsatte dypere inn i mørket der frosten fortsatt holdt til. Selv så varmt det var i toget kunne jeg se iskrystaller bre seg ut langs glasset. Jeg satt stille i vognen med de andre og stirret langs tunnelen med en geigerteller i hånden. De rustne stålbjelkene som holdt oppe tunnelen og bøyde seg over toget sto som ribbeinene til en orm, blodige og kalde der de ledet oss dypere inn i det mørke svelget – sulten på å fortære alt den møtte. Jo dypere vi reiste desto mer ville jeg dra tilbake, angre på valget som hadde blitt tatt og heller gå over fjellene, men jeg visste det ikke var noen vei tilbake nå.

Om bare tiden kunne stoppe tenkte jeg. Gammelt, bedervet smeltevann begynte å fylle bunnen av tunnelen. Hjulene ploget seg sakte igjennom det tynne islaget som hadde formet der, med lukten av møkk og rust følgende etter. Tunnelen åpnet opp til en stor sal som lignet et lagerrom, med søyler og stolper av stål strekke seg mot taket. Lyset var fortsatt på, selv etter alle årene. Gamle vogner, tomme og stille, sto langs på rekke over hver sin skinne. Langs veggene sto et dusin ståldører, hver av dem nummerert og markert, like store som garasjeporter. Geigertelleren begynte å sprake stille.

Vi passerte rommet og fulgte tunnelen videre, men ikke lenge før en identisk ny sal viste seg. Vognene her, derimot, var ikke like tomme. Vi reiste oss fra setene og så ut mot det bleklyste lageret. Tønner på tønner, utallige i mengde, gule og markert i svart sto i det frosne vannet. Så lenge forseglingen holdt ville vi være utenfor fare, dørene var tykke og tønnene sterke. På mange av dem sto det markert 'U–235' og 'deuteriumoksid' – tungtvann, ofte brukt i atomreaktorer. Geigertelleren lød som regn fallende på et vindu.

Det var da toget passerte det tredje lagerrommet at vi virkelig forsto hva vi hadde gjort – hva jeg hadde gjort. Over de lange årene hadde metallet rustet; nå sto tønnene og dørene revnet opp fra seg selv, sprukken og forvridd. Ut fra de mange sprekkene tøt det likbleke iskrystaller ut som rakte ned mot isvannet. Det var da jeg forsto det. Den harde vinteren hadde fryst vannet i tønnene. Isen hadde deretter utvidet seg og revet forseglingen opp. Da temperaturen steg hadde smeltevannet strømmet inn i hulen og rustet mer og mer; men nå som natten hadde klort seg inn i hulen, hadde den fryst alt tilbake igjen. Toget rullet over et radioaktivt bad. Geigertelleren skrek med en livløs stemme.

Jeg stirret ut av vinduet mens lagrene passerte oss én etter én, med veggene og tønnene like sprukne og kollapset som den før. Jeg lukket øynene og pustet tungt. Jeg mistet følelsen i armene, så hele meg – jeg kjente ingenting lenger. Vi sto der alle sammen og stirret stille ut av vinduet, uten så mye som en bevegelse i kroppen. Jeg så mot de andre i stillheten, og de tilbake på meg. Jeg hadde dømt dem alle til en skjebne jeg ikke kunne forestille meg, en skjebne som kunne velge hvem av oss den ville ta med seg inn i dypet. Ikke et ord ble sagt mens toget passerte rommene. Alt vi kunne gjøre var å vente. Jeg håpet kun at de en dag kunne tilgi meg.

* * *

Toget passerte tunnelen og fjellet, men det var ikke lettelse som traff meg da sollysetrakte ned mot oss. Geigertelleren hadde skreket seg stum, med kun et blinkende display som lyste opp til meldingen 'OVERLOAD'. Hvis telleren leste riktig hadde vi fått en dose stråling verdt like mye som to år på overflaten. Om Henrik hadde fått strålingsskade etter kun noen uker i snøen, ville ikke våre sjanser være mye bedre. Svarene ville ikke komme fort, men sakte, kanskje over flere år. Jeg håpet bare det var håp for oss, slik det var håp for Henrik.