Frostborg: 2041

Lisas Historie : Sannheten

Enda et strømbrudd. Lysene blinket nytteløst av og på. Pappa og jeg sto bak klatreveggen, den samme Tom og jeg hadde klatret opp så mange ganger. Vi trengte et sted å møte, diskret og skjult fra resten av Hallen. Pappa hadde med seg en sekk, fylt til toppen med elektronisk utstyr vi skulle bruke. Han var en av de få i Hallen som visste hvordan datamaskiner fungerte. Jeg var for ung, men han hadde fortsatt levd det meste av livet sitt på overflaten. Jeg sto klar med lommelykt, brekkjern og tau. Jeg kunne såvidt skimte Olavs mørke øyne reflektere av nødlysene som glødet svakt rundt om Hallen.

«Klar?» spurte han.

Jeg nikket og lukket øynene, forberedt på hva som ville komme. De bleke lysene i taket blinket svakt og panisk før de gikk på igjen. Jeg og Olav gikk ut og fra veggen, mot arenaen og smeltet inn i folkemengden. Det var stille i Hallen, så stille det aldri hadde vært før. Ved veggene patruljerte vaktene for å sjekke hver eneste dør og hvert eneste mørke hjørne. De eneste dørene som ikke var sveiset fast eller blokkert var dem til toalettene, dusjrommene og laboratoriene. Vi splittet opp til hver vår side men fortsatte i samme retning – vi kunne ikke være for forsiktige.

Ikke alle av de i Hallen støttet Braathen, og hadde vært vokale bak lukkede dører, men trusselen fra utsiden hadde tiet selv de mest høylytte av stemmer. Frihet i bytte for trygghet var et åpenbart valg for mange, meg inkludert. Men om Braathen løy, og om alt dette kun var en brikke i et større spill så måtte jeg vite det. I krig er sannhet den første omkomne. Vi hadde allerede sett det. Unntakstilstand hadde blitt det normale – valgene for det neste partiet hadde blitt suspendert og erstattet med total militær kontroll.

Hallen var svak så ingen turte å stille spørsmål, ingen turte å tvile på hva som virket som den eneste løsningen. Det kunne virke sånn, men folket var ikke sauer som lot seg herske over, og vaktene var heller ikke sadistiske soldater uten vilje. De var alle like redde for hva som kunne skje, og villige til å gjøre alt for å redde Hallen - alle like desperate for å beholde det som var. Men det var alt basert på en løgn, en løgn om oss mot dem. Jeg var langt i fra den eneste som visste dette, men pappa var den eneste villig til å gynge båten med meg for å se hvor farlig havet faktisk var – det må ha gått ned i familien.

Vi møtte på andre siden, og i øyeblikket vi kun sto en armlengde fra hverandre gikk lysene av igjen. Elektrikerne hadde jobbet dag og natt for å få strømmen tilbake, men noe så ut til å kortslutte nettverket for hver gang – en velkommen tilfeldighet for oss som ikke ville bli sett. Vi hadde bodd i Hallen halve livet og visste nøyaktig hvor langt det var til døren vi skulle inn. Det eneste vi ikke visste var hvor raskt strømmen skulle komme på igjen.

Vi løp i mørket og krysset hovedgangen i retning serverrommet. Jeg følte meg frem langs glassveggen og etter noen sekunders dyp frustrasjon fant jeg endelig håndtaket og rev døren opp. Vi stormet inn, lukket døren bak oss og i det lysene kom på kastet vi oss mot steinveggen. Den gamle svømmehallen sto tom og forlatt, det var nesten nifst hvor stille det var. Vi jogget langs gulvet i all hast, forbi det uttørkede bassenget og de gamle skiltene. Livbøyer, søppeldunker og gamle leker dekket gulvet – kastet rundt uten bry. Hyller på hyller med utstyr sto fortsatt i bunnen av det tomme bassenget. Tomme sekker og brukte uniformer lå strødd utover.

Serverrommet lå i andre ende av svømmehallen, i naborommet som en gang var et treningsstudio fylt med maskiner og vekter. Utstyret hadde for lengst blitt erstattet med en labyrint av hyller og ledninger, plugget til utallige computere, radioer, kontrollpanel og skjermer.

«Alle er borte for å fikse strømmen. Vi er heldige.» sa pappa stille etter å ha kastet blikket nervøst rundt seg selv.

Han tok av seg sekken og satte seg ved en av datahyllene før han dro ut en kaotisk hårball av ulike ledninger. Jeg så meg rundt og holdt utkikk mens han febrilsk prøvde å finne den rette. Etter en frustrerende lang stund fant han endelig det han trengte og plugget det inn i en av computerne. Fra sekken dro han opp en laptop og et gammelt sett hodetelefoner som han koblet i. Etter hva som virket som en spiritualistisk forberedelse skrudde han laptopen på og koblet den i hyllene.