Frostborg: 2041

Dag 8 : Fryst i tid

Jeg våknet til, kjenne en stikkende smerte fra halsen der snøen tidligere hadde truffet. Jeg åpnet øynene, men kunne ikke engang skimte mine egne hender. Hvor lang tid det hadde gått var umulig å si. Jeg lå på et kaldt gulv i stein, støvete men tørt, klemt inntil et hjørne. Forsiktig følte jeg meg frem langs veggen. Hånden skled langs de glatte flisene til de endelig traff noe som bulet utover. Fingeren presset inn og rommet blusset opp i et gult, flimrende lys. Jeg så meg rundt.

«God morgen, Tornerose.» hørte jeg Henrik si.

Jeg var for sliten til å komme på noe smart å si, så jeg holdt stille og så meg rundt. Det ustabile lyset roet seg til slutt ned. Jeg sto i hjørnet i hva jeg bare kunne anta var en garderobe til et gammelt bygg. Rundt om i rommet satt Henrik, Ida, Victoria, Anton og Laika - men ikke Jonas. Sekkene, våpnene og alt av utstyr var borte. Vi satt kun i det tynne laget klær vi hadde brukt under drakten. Rommet var relativt varmt, men steingulvet kjentes like kaldt som den frosne bakken utenfor.

«Hvor er vi?» spurte jeg og sto opp.

«Narnia.» sa Henrik sarkastisk før han begynte å hoste så vidt det var.

«Vær så snill.» svarte jeg med liten tålmodighet. «Hva har skjedd?»

«Vi har vært her i snart to dager. Du har ligget der siden vi kom hit. Vi tror sovjetene bruker dette stedet som en slags base høyt på fjellet. Rødtopp sier hun så dem ta oss til et forlatt hotell. Yggdrasil. De tok ut Jonas til avhør for noen timer siden men han har enda ikke kommet tilbake.»

Stillheten falt på. Vi satt i hvert våres hjørne og prøvde bare å sovne. Jeg satt helt innerst med dusjhodet direkte over meg og sluket ved beina. Ingen visste hvorfor sovjetene var så dypt i fjellene. Jeg antok det var de vi hadde hørt noen dager tidligere, da dalen ble lyst opp av kanoner og blusser. Jeg forsto ikke hvorfor de ikke enda hadde skutt oss. Om de ville ha oss døde så hadde vi ligget begravet i snøen allerede. Vi var alle like hele, uten sår eller skader. Trenger de oss? tenkte jeg til meg selv. Men til hva?

Menneskehandel og slaveri var vanlig blant korsarer og anarkister, ikke den Røde Hånd. De var kanskje monstre som korsfestet alle som sto imot dem, men de hadde i det minste en ideologi. De drepte ikke om de ikke trengte det. Jeg antok den Røde Hånd trengte informasjon, men om hva? Hallen? Sovjetene var villig til å bruke tortur for å få det de trengte, det visste alle, men det var også en upresis måte å hente informasjon. Smerten kunne få hvem som helst til å innrømme hva som helst, uskyldig eller ikke. De ville trygle etter døden, og om de levde kunne skadene lede til hukommelsestap. Den Røde Hånd må derfor se etter noe viktig - noe de ikke vil risikere å miste. Men hva?

Den tunge døren til rommet skrek åpen og jeg hørte noen gå langs det harde gulvet. Jonas ble dyttet inn før mennene bak snudde seg og slo døren igjen etter seg. Han var like hel som resten med kun et par skrammer her og der jeg antok han hadde fått fra før.

«Hva ville de?» spurte Henrik.

«De ville vite hvem vi var og hvor vi kom fra.» sa Jonas. «Jeg sa selvfølgelig ingenting, men jeg vet heller ikke nøyaktig hva de ville vite. Jeg tror det har noe med dette stedet å gjøre. De var forsiktige – ulikt det de pleier fra det jeg har skjønt.»

«Sovjetene skyter som oftest først og spør etterpå.»

«Hva slags selvmordsoppdrag er vi ute på?» sa Ida lavt fra det mørkeste hjørnet. «Et ubrukelig jævla signal som kunne likeså-godt vært støy mellom to computere, skal sende oss ut i et frossent helvete på jakt etter noe vi ikke vet er der engang. Og nå sitter vi her, i en garderobe på et fjell ingen kan navnet på. Så hvis noen kan forklare meg hvorfor i helvete vi alle skal være så idiotisk fornøyde, så vær så snill.»