Frostborg: 2041

Dag 27 : Håp

Jeg så dem falle på knær i tårer mens de grep om hverandre, men tårene var verken av sorg eller fortvilelse, men lykke – håp om en bedre fremtid. For første gang på ti år kunne de se solen igjen, de kunne se trærne spire mens de pustet inn den friske luften. Fler av dem grep fingrene rundt den våte jorden, fortsatt i tvil om dette ikke bare var en drøm. I hverandres armer gråt de mens det varme lyset fra horisonten strøk langs kinnene deres. Folkene fortsatte å strømme ut fra porten, dekket i støv og aske, ofte bærende på sine eldre. For mange av barna ville dette være første gangen de gikk utenfor portene.

De skadde ble fort behandlet av soldatene, men de fleste hadde ikke mer enn et par skrammer. Jeg holdt fortsatt rundt Lisa, og hun klamret fortsatt til meg. Jeg lente meg litt bak og møtte de grønne øynene hennes som glødet i morgenlyset. Det var da jeg gjorde noe jeg burde ha gjort for lengst. Jeg klemte Lisa til meg og kysset henne fremfor portene. Hun klemte meg hardere til seg med den siste tåren trille ned kinnet i det vi lukket øynene. Alt var stille rundt oss. Vi var de eneste i verden. Ingenting annet hadde lenger noe å si så lenge vi var sammen. Med Lisa kunne jeg overleve.

Med de overlevende bak oss begynte vi å gå langs gatene. Vannet dampet fra bakken i sollyset. Vi passerte den gamle skolen, kirketårnet og sykehuset. Jeg, Lisa, Victoria og Sam ledet dem mellom de forlatte ruinene, slik Anton hadde ledet oss så mange dager siden. Denne gangen, derimot, var ikke byen dekket i snø og is, men spirende planter som allerede hadde reist seg opp fra asken. De betydde slutten på et frossent kapittel, men også begynnelsen på noe nytt. Verden var i endring, det var bare et spørsmål om hvor mye – og hva som til slutt ville skje.

Vi krysset den dampende skogen og jeg kjente lukten av jord spre seg i den milde luften. Barna løp rundt oss, mellom trær og langs de grønne slettene – aldri før hadde de sett noe lignende. Vi måtte være raske å komme oss så langt fra byen som mulig, men jeg hadde ikke hjerte til å be dem holde seg til stien. Fuglene kvitret mellom greinene og jeg kjente selv følelsen av frihet gripe meg. Diskré kjente jeg kinnene trekke seg opp til de glødende strålene som lyste ned mellom bladene. Er fred mulig? undret jeg.

«Hvor er vi på vei?» spurte en.

«Et trygt sted, et fredfullt sted.» sa jeg i det vi kunne se toget vente på oss ved det lille vannet. «Kapitalia kaller de det.»

Én etter én fylte de toget. Det var ikke plass til alle, så kun barna og de svakeste fikk lov å gå ombord. Victoria og en håndfull soldater ville bli med dem på reisen; resten av oss ville gå langs skinnene, over fjell og fjord og møte dem ved grensen. Det ville bli en lang reise, men denne gangen var vi forberedt. Jeg hadde en følelse veien over fjellene ville holde seg stille, men hva som ville skje etterpå lå kun i skjebnens hender. Jeg håpet bare at vi en dag kunne få fred – virkelig fred, slik det var før bombene falt.

Jeg visste fortsatt ikke om det jeg hadde gjort var rett. Måtte Zerkalo virkelig dø? Om han hadde rett ville sovjetene kunne storme landet uten noen å stoppe dem. Pendlet ville igjen bli slått til siden, bare denne gangen av den Røde Hånd. Uten en motvekt, uten en balanse ville de bryte gjennom frontlinjen og fortære alt i sin vei. Kun tid ville vise, jeg håpet bare valget mitt var til det beste for Hallen – for landet.

«Thomas?» sa Sam og gikk bort til meg. «Jeg skulle ønske jeg kunne bli med dere tilbake... men jeg har enda ikke gjort det vi først dro ut for å gjøre. Jeg må finne Lukas.»

Jeg nikket rolig og klemte han hardt til meg, tenkende tilbake på alt vi hadde gjort og ofret for å komme hit. Victoria holdt rundt han, klemmende hardt til seg den ene personen vi hadde møtt som fortsatt bar på ideen om ærlighet og fred. Sam gikk over til Kallisto og strøk henne langs hodet som et siste adjø.

«Takk for alt, Sam, virkelig. Ingenting av dette kunne skjedd uten din hjelp.»

«Jeg ønsker dere alt det beste på reisen.» sa han med øynene vokse røde og våte.

«Du er den mest ærverdige personen jeg har møtt. Vi skal komme tilbake og finne deg når alt er gjort.» sa jeg med stemmen brekke mellom ordene. «Jeg, Henrik, Ida, Victoria, Lisa. Vi skal finne dere og hjelpe deg og broren din å komme tilbake hjem. Jeg lover.»

«Til alt vi har og ikke fortjener.» sa han og klappet meg på skulderen.

«Og det vi fortjener men aldri får.» fortsatte jeg.

«Til Valhall.»

Sam lente riflen mot skulderen og snudde seg mot den rødehorisonten. Victoria ropte dem adjø i det han og soldatene forsvant bak detykke trærne. Sakte begynte toget å bevege seg. Jeg så mot Lisa, så motKallisto og de andre som skulle bli med oss på reisen. Sakte begynte vi å gåvest, mot fjell og hav, til det som ville bli vårt nye hjem. Jeg kastet etsiste blikk mot byen vår før den forsvant bak de grønne dalene. Det hvitekirketårnet rakte opp fra gatene og glødet i den sterke morgensolen. Jeg smilteog tok Lisa i hånden med følelsen av håp strømme i årene. 

The end.