Frostborg: 2041

Dag 22: Konklaven

Tåke steg fra havet til den røde solen mens regndråper falt fra oven. Bygninger i rød og hvit mur sto som borger opp fra havnen, med spisse tak og balkonger som lente seg over gatene. Det var fler mennesker her enn jeg noensinne husket å ha sett, selv ikke Hallen kunne fylle gatene fremfor oss. Lukten av sjøgress og fisk boret seg dypere inn i nesen min jo nærmere vi kom. Båten satte i kai langs rekken av skip og fiskebåter som lå tauet inntil bryggen. Nær utallige arbeidere i gulbrune regnjakker og møkkete støvler løftet lasten til og fra skipene sine. Rustne kraner lente seg kroket over dekkene mens lyden av sliten kjetting lød i luften. Over oss blafret kompassrosen på et gråblått flagg.

Langs gatene sto titalls telt der folk solgte og kjøpte det de kunne, og i enden kunne jeg se rekker på rekker av soldater marsjerte langs havnen i det de ropte i kor. I motsetning til fiskerne kastet de ikke så mye som et blikk mot oss i det de løp forbi. Jeg gikk av båten og landet i sausen av gjørme og sjørester som fylte bakken - et råttent fiskehode lå knust under skoen min. Det var ikke paradiset jeg hadde drømt om, men det var liv – håp. Overalt var noe i bevegelse, hvor enn jeg så jobbet folk enten på husene, båtene eller i gatene. Jeg hørte motorer, bjeller, tannhjul og lyden av utallige mennesker fylle luften.

«Ta han med til sykestuen. Fort!» sa Sam i det Henrik ble båret av båten og ledet inn igjennom folkemengden med Victoria og Ida følgende etter.

«Hvor mange bor det her?» spurte jeg i sjokk i det vi begynte å gå.

«Tretti tusen.» sa Sam.

«Hvordan?» spurte jeg nesten målløs.

«Se rundt deg... fjell, hav, hus – vi er godt beskyttet. I begynnelsen var det ikke like lett. Vi har mistet mange over de lange årene; kun vi som er igjen overlevde. Da vi åpnet dørene til utsiden var det av desperasjon, men vi klarte det.»

«Det er en hall her også?» spurte jeg.

«Det er dit vi skal, du skal møte rådet. Vi kaller det for Tårnet. Det var egentlig en militær bunker for lagring av våpen, men da bombene falt åpnet de dørene til byen. En fjerdedel av alle som lever her nå er soldater, ikke bare norske, men fra overalt i verden. Det var derfor vi ga byen et nytt navn. Vi fikk ressurser, kunnskap; orden. Vi kunne forsvare oss selv. Vi var klare da vi åpnet dørene, og har siden prøvd å bygge opp byen til sånn det en gang var.»

«Hva møtte dere når dørene åpnet?» spurte jeg.

«En stille by på randen av ruiner. De som ikke rakk å nå bunkeren i tide kjempet hverandre for overlevelse på utsiden. Hadde de jobbet sammen ville de kanskje levd til å se solen igjen, men desperasjon gjør mye med et menneske. Broene hadde kollapset og demningen bristet. Vi har fortsatt bare bosatt oss på den indre, eldste delen av byen – og vi er ikke de eneste skapningene som har overlevd så nær havet.»

Sam ledet veien igjennom byen, mellom trange gater og høye hus til der folkemengden ikke lenger svermet gatene. Vi fulgte gatene opp i retning mot fjellet. Jeg kastet blikket bak skulderen og ble med en gang fanget av synet av røde tak som dekket til byen fra oven. De glødet varmt i sollyset. Jeg smilte til meg selv. Noen meter frem bak et hjørne sto en vegg av betong klemt inntil fjellsiden. Den var diskré og lett å glemme, men fremfor ståldøren sto fire væpnede soldater.

«Han er med meg.» sa Sam i det vaktene gikk til sides.

På hver av armene deres var et lite flagg; norsk, svensk, britisk og amerikansk. De var møkkete, slitte og bleknet, nesten ugjenkjennelige, men allikevel sto de med tydelig stolthet på uniformen til soldatene som bar dem. Flammen hadde ikke sluknet enda, selv så liten og skjør den nå var. En dyp tunnel ledet oss inn i fjellet, ikke annerledes fra den i Midgardshallen. Stolper og stillas i hardt stål lente seg opp langs veggene, omringet av ledninger og tuber som strakk seg som røtter rundt hulen.