Frostborg: 2041

Dag 7 : Liv og død

Jeg våknet plutselig fra et enormt, øre-skjærende skrik. Eksplosjonen kastet meg opp fra soveposen og ut på steingulvet med kniven dratt ut fra slire. Jeg klemte meg halvnaken inntil hjørnet. Men det var stille. Ikke en lyd. Jeg så rundt det kalde, mørke rommet. De andre sov fortsatt stille i hver sin feltseng i stuen. Den kalde svetten rant langs kinnet mitt. Det var midt på natten. Jeg reiste meg og så ut gjennom vinduet, skimte silhuetten av skogen og slettene vi hadde passert dagen før. Det bleke månelyset lyste ned på oss. Flammene i den store peisen hadde begynt å sakte dø ut. Kun glør og aske var igjen.

Etter utallige skritt over skog, slette og klipper hadde vi funnet oss en hytte på fjellsiden. Det var kun noen få timer siden, men alle hadde sovnet sekundet de la seg. Alle unntatt meg. Eksplosjonen jeg hadde våknet av var lyden av våpenet mitt som fyrte seg av, igjen og igjen. Hver gang jeg lukket øynene hørte jeg skuddet riste i kroppen. Jeg så meg selv ligge på bakken, malt rød av blod mens snøen sakte dekte seg over meg. Det var samme drøm hver gang, som et udødelig ekko som alltid kom tilbake like sterkt.

Hytten rundt oss hadde overlevd naturens nådeløse klør. Verken snø, is eller vind så ut til å svekke de gamle trestokkene, grunnmuren eller de robuste vinduene. Hver eneste sprekk, nøkkelhull og karm hadde blitt tettet igjen med tepper, planker, størknet fugemasse og byggskum. Hytten lå skjult mellom trær, fjell og snø; Anton var den eneste som visste om dette stedet.

Stuen var et eget lager av våpen, ammunisjon, utstyr, klær, mat og alt imellom. Tomme spritflasker dekket gulvet som steinene på en gravplass, men langs veggene sto hyller og skap fylt med alt man kunne trenge for å fortsette en marsj til verdens ende.

Jeg dro de svette hendene ned langs ansiktet igjen, ikke lenger dekket i blod, selv om jeg igjen kunne kjenne den samme følelsen jeg gjorde dagen før. Blind i det tunge mørket følte jeg meg frem langs bordet ved siden av. Sokker, sko og tykke klær. Etter en stund satte jeg føttene tilbake ned på gulvet og gikk stille over til peisen. Forsiktig plasserte jeg de siste få vedkubbene inn.

Etter noen lange, utålmodige minutter begynte ilden endelig å spre seg. Det sprakte i treverket. Jeg lettet litt på smilet mens jeg stirret dypt i de unge flammene. Jeg begynte å tenke tilbake på Hallen, på markedet, festen, varmen og fredfullheten jeg lengtet så etter. Varmen begynte å sakte bre seg i kroppen og jeg kjente den tunge trøttheten veie tyngre for hvert minutt. En glødende flis kastet seg ut fra munnen av stål og landet på hånden. Det brant igjennom huden før jeg slo den vekk.

«Helvete.» hvisket jeg til meg selv og tok munnen ned mot brannsåret.

Noen par skritt lenger bak, i en gammel sofa, ble jeg igjen sittende å kjenne på varmen. Den strålte mot huden på en sånn måte ingenting i Hallen kunne gjøre. Det var ingen arbeidslamper som glødet, varmevifter som bråkte eller lignende her ute. Det var kun flammene som danset rolig og hypnotiserende over gløden.

Varmen begynte å spre seg i rommet. Det var en trygg følelse, like beroligende som å se inn i de glødende kubbene. Dette var den første gangen på flere dager jeg kunne virkelig slappe av, bare sette meg ned og tenke i den dype stillheten. Kanskje det er andre der ute, på samme reise som jeg? undret jeg mens jeg stirret dypt inn i peisen i en slags transe.

«Får ikke du sove heller?» sa en lav stemme bakfra som rev meg opp fra roen.

Jeg hoppet til, snudde på hodet og så Victoria stå der med soveposen rundt seg og se med trette øyne mot de varme flammene. Jeg nikket rolig, flyttet meg litt til sides og hørte henne åpne en gammel pose peanøtter.

«Det er rart hvor mye det får en til å tenke.» sa jeg stille, dypt i flammene.

«Moren min pleide å si det var en port inn til sjelen.» sa hun etter en stund stillhet og delte meg halve posen. «Hun var så religiøs; vi kranglet alltid om slik husker jeg.»