Solen hadde enda å stå opp fra horisonten da jeg, Sam og Victoria planla de siste viktigste detaljene for reisen. Vi hadde møttes rundt et stort bord i den innerste enden av bunkeren - som var mer en by enn bunker. Kartet fremfor oss var brettet ut fra ende til ende, navnet og detaljert til hver minste detalj. En mur av fjell, fjorder og is sto mellom oss og Hallen, og med vindene fra sør som slo opp ville reisen bli lang og treg.
Vi hadde blitt enige å ta båten øst, dypt inn fjordene for å spare tid, men isen raste fortsatt av klippene ned i det mørke dypet. Det hadde kommet inn rapporter om hele fjellvegger som var i fare for å gi etter og kollapse inn i fjorden. Vi var ikke villige til å ta noen sjanser og risikere hele oppdraget når vi var så nær slutten.
«Bortsett fra oss er vi nøyaktig tretti soldater.» sa Sam. «Vi har fått tre skip til å ta oss over fjorden, de er allerede lastet fulle med alt utstyr vi trenger. Vi har nok medisiner for to uker, skulle det verste skje. Hver av oss vil få kommando for skipet og soldatene vi er med. Skulle noe skje vil hvert lag følge dere. Kun en håndfull av soldatene har vært utenfor Kapitalia, så det er opp til oss å lede veien.»
«Apropos; hva er den raskeste veien?» spurte Victoria.
«Det er to fjorder vi kan følge, Hardanger- og Sognefjorden.» svarte han og strøk fingeren langs kartet. «Men været skremmer meg. Det er ustødig og uforutsigbart.»
«Hva med Hardangerfjorden?» spurte jeg. «Det er lenger sør, muligens mindre is og snø. Etter vi har kommet over fjellet ser veien relativt flat ut.»
«De gamle tunnelene rundt Hardanger har kollapset, om vi skal forbi så må vi klatre. Skulle stormen bryte ut ville vi bli strandet på toppen av fjellet. Hvis vi tar båten langs Sognefjorden kan vi følge bunnen av dalen, det går en gammel sti igjennom fjellene som følger de ødelagte toglinjene. Passasjen vil skåne oss for vinden.» sa Sam og pustet tungt.
«...Men?» spurte Victoria som skjønte det var noe mer til historien.
«Men... fjorden er grensen mellom Konklaven og utsiden. Om vi følger stien kommer vi ikke til å gå alene, hele fjellkjeden nord for dalen kontrolleres av den Røde Hånd. Vi kunne seilt dypere inn fjorden der sovjetene ikke når, men korsarer har satt opp leir i mørket, og de kjenner fjellene bedre enn noen andre.»
«Er det ingen andre veier?»
«Dessverre. Kort sagt ser det ut som vi må velge mellom å klatre fjellet eller krysse korsarene, og bare håpe vi overlever. Det er ingen vei rundt.»
«Om vi bare klarer å krysse fjellet ser veien videre relativt trygg ut, men skulle stormen komme ville den tatt oss alle med seg ned i avgrunnen. Blir vi sett av korsarer har i hvert fall de fleste av oss en sjanse for å komme ut i live.»
«Det ser sånn ut.» svarte Sam. «De fleste vil ha størst sjanse å overleve passet inn dalen. Da stemmer vi for Sognefjorden, og ber til gudene at vi klarer å holde oss usett.»
«Noe nytt om Zerkalos styrker?» spurte jeg, men stillheten ga svaret jeg fryktet.
Vi visste sovjetene fortsatt prøvde å åpne dørene til Hallen. Festningen deres lå også like over vannet, godt innenfor rekkevidde til forsterkninger om det skulle trenges. Norgorod som de kalte det. Skulle Zerkalo angripe dem og vinne måtte han slå til hardt og raskt, med en overveldende styrke større enn vi noensinne hadde sett. Han var betatt av å ta Hallen, tapt i tankene om å straffe synderne han mente hadde skapt denne nye verden. Han ville trenge flere tusen soldater for å bryte den sovjetiske linjen. Var det mulig?
YOU ARE READING
Frostborg: 2041
General FictionÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
