Frostborg: 2041

Lisas Historie : Stum

Døren slo igjen. Jeg kjente det i hele meg – som å brenne opp fra innsiden. Hver gang hadde føltes som glødende metall. Flammene brant av en del av meg, bit for bit, allikevel uten å vise så mye som et merke på huden. På overflaten virket jeg urørt, spart, men hver gang jeg lukket øynene var det som å oppleve alt på nytt. Han hadde åpnet døren i mørket, på natten da lysene var av og Hallen lå stille. I rommet var jeg blind, døv og stum. Ingenting kunne nå igjennom veggene. Jeg var lenket på bunnen av havet uten å kunne puste, allikevel holdt i live.

Bakken ristet. Jeg kjente støvet drysse ned. Det føltes som jeg lå på enden av en klippe med bølgene slå mot seg. En svak buldrende lyd kunne høres fra veggene. Jeg følte trykket i den kalde luften. Jeg var klar til å la klippen kollapse ned i mørket. Jeg var klar til å bli tatt med i stormen og bli begravet under dypet, glemt til verden rundt for ingen å finne igjen. Jeg håpet bare at om Hallen skulle kollapse, så ville det skje over oss alle og ta sannheten med seg.

Jeg holdt rundt meg selv og kjente støvet drysse ned på kinnet. For hvert slag, for hvert drønn falt det mer og mer. Taket over meg flaket av, bit for bit. Jeg kunne høre de små steinene tappe mot gulvet og lyden slå mellom de kalde veggene. I det skyggelagte rommet lukket jeg øynene og kjente tårene trille. Uansett hva som ville skje var jeg glad det snart var over; jeg var glad dette ville være slutten. Snart ville det være stille – ingen smerte, ingen tanker, ingen ensomhet. I det minste kunne jeg lukke øynene og vite at Tom var i live et sted der ute, og at ikke alt hadde vært forgjeves.

Bakken ristet igjen – kraftigere denne gangen. Støv og stein drysset fra taket mens det klirret i døren. Et svakt metallisk klikk lød plutselig fra den. Jeg ventet stille, fortsatt øynene lukket. Ingenting kom. Jeg rørte meg ikke, men kikket forsiktig bort mot døren. En flimrende stripe med lys strakk seg opp langs veggen. Døren sto åpen. Jeg lå fortsatt stille med blikket mot lyset – jeg våget ikke røre meg. Tankene raste i hodet mitt.

Er dette sjansen min? Jeg hadde drømt så lenge om å rømme, om å få revet opp døren og se lyset igjen, men nå som den sto oppe fant jeg meg selv ute av stand til å bevege meg. Jeg hadde lengtet så lenge etter å slippe ut, men nå som sjansen var her turte jeg ikke. Hva er det på den andre siden? Hva om han ser meg? Om jeg ble tatt turte jeg ikke forestille meg hva som ville skje. Jeg lukket øynene og kjente kroppen vri seg. Jeg hadde funnet fred nå, fred i det som ville skje, fred i slutten. Jeg ville ikke dø med et falskt håp, om Hallen virkelig skulle kollapse.

Jeg reiste meg og kjente kroppen skjelve, men lyset som stirret tilbake lokket meg til seg som en møll betatt av ilden. Den kalde døren skled opp da jeg klemte hånden mot den. Jeg sto i midten av en tom gang under tribunen. Støv og stein dekket gulvet til, med den fjerne lyden av rop og metall lyde fra hver ende. Jeg ble blendet av lyset, selv så svakt og flimrende det var. Røde lamper glødet langs veggene til lukten av røyk. Barfot fulgte jeg den tomme gangen.

En vakt lå i enden, dekket i et grått slør av støv og stein mens blod strømmet fra bakhodet. En bit av taket så ut til å ha kollapset over han. Jeg bøyde meg ned og dro den ladde pistolen fra hylstret. 17 patroner. I det fjerne kunne jeg høre stemmer og rop, med en pulserende metallisk dunking som lød langs Hallen. Portene. Den innerste porten var nå vår siste forsvarslinje.

En lyd slo bak meg. Jeg kastet meg rundt og pekte pistolen frem.

«Lisa?» spurte Olav.

Jeg klarte ikke senke armene. Fingeren pirret rastløst mot avtrekkeren. Jeg visste ikke lenger hvem jeg kunne stole på, hvem jeg kunne snu ryggen til. Var Olav en av de? Var noen det? Tårene fortsatte å renne mens han forsiktig gikk mot meg. Sakte slapp jeg hendene ned, men med hånden klistret til pistolen som om det var det eneste håpet jeg hadde igjen. Jeg klarte ikke si noe, jeg klarte ikke få frem en eneste lyd, jeg bare sto der klamrende til pistolen og stirret langs gangen mens frostrøyken steg fra pusten min.