Frostborg: 2041

Dag 24 : Tunnelen

Månen lyste ned på landet i det vi seilte forbi. Dalene reise seg fra grunnen som bølger på havet, omringet av trær som vokste seg grønnere og lysere for hver dag som kom. Alt var stille, men selv så fredfullt det var i fjellene kunne jeg ikke riste følelsen av at vi ble overvåket. Toget hadde gått øst igjennom dag og natt, og tatt oss til det siste fjellet som skilte oss fra Hallen, på grensen mellom den Røde Hånd, Korsarerne og Korstoget. Jeg hadde vært her før, på den syvende dagen, da jeg skjøt riflen for første gang i hjertet på en hvitkledd soldat. Det var på toppen av denne fjellkjeden Zerkalo hadde funnet oss, det var her Henrik tok av seg masken – det var her alt begynte.

Vi hadde rullert med å sove på reisen, og de varme setene, selv så støvete de var, hadde gitt meg den beste søvnen siden vi forlot Hallen. I det vi passerte hus og broer ble jeg nysgjerrig på hvor vi var. Jeg dro opp kartet Anton en gang hadde brukt og studerte landskapet nøye. Jeg strøk fingeren langs dalene og prøvde å huske hva vi hadde passert. Herad landet fingeren på; det var her toglinjen snudde sør og fulgte dalene ned til sjøen. Dette ville bli vårt stoppested der toget ikke lenger kunne nå, men jeg la merke til et krysningspunkt mellom to linjer. Sporene svingte fra hovedlinjen og fortsatte øst inn i steinrøysen, igjennom fjellet, ut til den andre siden der landet flatet seg ut til skoger og innsjøer. Et prekært varselsymbol var markert ved sporskiftet. Radioaktivt.

«Ifølge kartet skal toget kunne ta oss under fjellet, videre øst.» sa jeg til Sam som satt på den andre raden med seter. «Men det ser ikke ut som tunnelene ble bygget for å transportere mennesker. Det ser mer ut som en gruve, en gruve med noe radioaktivt.»

«Avfall.» sa han mørkt og så ut vinduet; fareskilt spiddet bakken som en slagmark.

Hjulene sakket ned. Vi hadde spart uvurderlig med tid med å ta toget langs dalene, og kunne spare enda mer ved å bare følge skinnene under det siste fjellet, men Sam virket ikke like overbevist. Vi var fortsatt langt fra Hallen, men om farten holdt stødig kunne vi nå den på bare et par dager. Sakte men sikkert smøg toget seg forbi piggtråd, falne gjerder og rustne skilt – inn i den gapende munnen på tunnelen.

Da den siste vognen var innenfor stoppet vi til. Lyden fra hjulene skrek i mørket og lød i et øredøvende skjær langs tunnelen. Etter stillheten til slutt la seg fant jeg frem lommelykten og lyste videre inn i hulen. Det var tomt som graven. Gangen ledet inn i fjellet, lenger enn lykten kunne nå. Jeg så opp i taket og rundt vognene. Taket skal holde tenkte jeg, men dypt i meg var det ikke taket jeg fryktet mest. Det uendelige dypet stirret tilbake på oss fra mørket – jeg kunne føle det. Sam kom bort.

«Jeg setter opp et vakthold ved hver ende av toget i natt - vi tar ingen sjanser her. Jeg vil ikke reise dypere inn disse tunnelene med mindre vi absolutt må.» sa han mørkt.

Soldatene hadde allerede fått flammer i stormkjøkkenet da jeg gikk tilbake inn i vognen. De sto samlet rundt den varme ilden med termoser og matposer klare til å fylles med det kokende vannet som boblet i kjelene. De snakket, lo og delte maten om hverandre som vi og hadde gjort over den lange reisen. Munnspill lød mellom vognene til minne om en tid langt forbi.

I vognen ved siden av, der lyden ikke var like overdøvende, satt Victoria stille med en bok i hånden. Jeg hadde lånt henne Antons håndbok under reisen, og hun hadde ikke klart å ta øynene av den siden. Jeg satte meg ved henne, med bordet termosen og maten mellom oss.

«Hva leser du om?» spurte jeg og helte vannet i posen.

«Jeg tror jeg endelig har skjønt det.» sa hun og så opp med et tankefullt blikk.