Jeg drepte tvillingbroren min; det var alt jeg kunne tenke på mens lysene på juletreet flikret i naborommet. Jeg satt for meg selv, stille, sulten mens ansiktet pulserte med en brennende smerte. Jeg kjente blodet dryppe fra nesen. Gifteringen hennes hadde skrapet opp kinnet mitt. Jeg satt helt stille. Jeg turte ikke bevege meg, jeg turte ikke si noe. Mamma hastet seg fra ende til ende i det andre rommet, kopper og tallerkener i hånd - blikket fiksert på matbordet fremfor seg. Øynene flyttet seg ikke fra maten, selv ikke da hun vasket vekk de røde blodflekkene på hånden sin.
«Det var ti år siden!» hørte jeg faren min rope til henne, men hun fortsatte bare å dekke på, ørene lukket og blikket senket. «Du kan ikke skylde på han for al-»
«Han ødela oss!» skrek hun plutselig.
«Du må la det gå.» svarte han.
Hun ble stille et sekund før hun snudde seg og fortsatte å dekke på middagsbordet. Seks tallerkener sto det, seks stoler plassert perfekt mot hverandre, men to av de ville ikke bli brukt i kveld. I stuen skulle jeg sitte til middagen var spist og gjestene hadde reist. Jeg hadde vært en dårlig sønn. Jeg hadde såret henne. Min egen mor. Jeg klarte ikke være sint tilbake, for jeg visste hva jeg hadde gjort, jeg visste det var min skyld.
«Linda, herregud, vi kan ikke ha det sånn hvert år.»
«Han rev meg opp fra innsiden, Pål, og tok det eneste jeg var glad i.»
Jeg kjente dråper renne ned haken og falle på den nypressede dressbuksen - blodet usynliggjort av det mørke stoffet. Som om ingenting hadde hendt, sto blokkleiligheten like ren og urørt som den alltid hadde vært. Ingenting var knust eller ødelagt – ingenting synlig ihvertfall. Pappa så på meg forbi den åpne døren og med en hvit klut satte han seg ved meg for å tørke vekk blodet. De stille telefonene lå samlet i en kurv på hyllen som glinset nyvasket i taklyset. Hver eneste flekk var borte, hvert eneste støvfnugg dratt vekk. I et perfekt hus var det ikke rom til feil, til urenheter.
«Du vet hun ikke mener det.» sa han stille og så på meg. «Du vet det, ikke sant Thomas?»
Jeg nikket rolig og forsiktig med blikket fokusert mot kjøkkenet – kjenne smerten brenne for hver gang han la kluten mot ansiktet.
«Vil du ha noe?» spurte han. «Et glass vann, melk, brus?»
«Melk.» sa jeg stille.
Han nikket rolig, tvang frem et nervøst smil og reiste seg for å gå tilbake til kjøkkenet. Han ble borte, og i et minutt var det stille. Jeg satt fortsatt på stolen og ventet, kjenne sulten rive meg i magen. Det var kaldt, selv i den tykke dressen kjente jeg kulden fra de frosne vinduene gripe meg. Snøen dalte ned utenfor og allerede begynte himmelen å mørklegges, selv om vi enda hadde å røre middagen. Det hvisket fra kjøkkenet, til lyden av en klingende vinflaske etterfulgt av en boks som spraket da den åpnet seg. Lukten av alkohol spredte seg fort rundt i leiligheten.
«Han ble født en morder.» hvisket det. «Navlestrengen skulle gått rundt han istedenfo-»
«Nå må du holde kjeft her. Det er sønnen vår du snakker om her.»
Hun trodde jeg ikke hørte dem, selv når de hvisket. Mamma var ikke alltid sånn. Bare i dag. Hun var moren min, hun var snill som pappa. Vi hadde vært på ferie sommeren før og badet. Jeg hadde fått en radiostyrt bil og nye batterier. Det var bare når jeg var slem at hun ble sint.
Pappa kom tilbake med et glass melk. Bak han så jeg mamma kaste i seg noe som hun skylte ned med et glass vin, før hun gjemte boksen vekk. Gjestene ville snart komme og alt måtte se rett ut. Jeg drakk en slurk og tørket av meg det siste av blod som hadde dryppet langs haken. I det pappa gikk for å kaste servietten, så jeg TV'en i hjørnet av rommet plutselig skru seg på i et hvitt skjær. Samtidig blinket det fra telefonene i kurven mens lampene flimret rundt oss. Et kalibreringsbilde viste på skjermen, rotete og fargerikt med teksten 'Emergency Alert' i midten.
ESTÁS LEYENDO
Frostborg: 2041
Ficción GeneralÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
