En bøtte vann ble kastet over meg. Det kjentes plutselig som om lungene mine var i vakuum og jeg hikstet etter pust i en brennende smerte. Hetten som dekket til hodet mitt ble dratt av og et skarpt lys blendet synet.
«Thomas Warden.» sa en rusten stemme med en hard, tysk aksent.
Det at han visste hva jeg het tømte lungene mine for luft igjen. Det kjentes som et slag mot brystet. Jeg kunne knapt puste. Det var da jeg merket jeg ikke kunne bevege meg. Jeg satt bundet i en stol. Hele kroppen svei når jeg prøvde å flytte meg. Jeg hadde nok sittet her i flere timer.
Alt jeg kan huske var da jeg lå i snøen på toppen av fjellryggen. Ida ropte på oss og plutselig sto jeg med hendene i været, omringet av hvitkledde soldater. Jeg snudde på hodet og så rundt meg selv, men det var kun jeg og han her. Ansiktet hans var skjult bak det blendende lyset fremfor meg, men stemmen var lik den av den gamle mannen i den grå frakken.
«Hvem er du? Hva vil dere?»
«Do you mind if we speak in English? My Norwegian is not as sharp as it should be.» sa han rolig – jeg svarte ikke. «Good. You have come from Krepost, have you not?»
Hvordan visste han om oss? Hvordan visste han hvem vi var og hvor vi kom fra? Hadde vi blitt forfulgt? Tankene stormet ukontrollert i hodet mitt. Det var bare oss to her, på et sted jeg aldri hadde vært, helt alene. Det var ingen tegn til de andre, selv ikke en eneste vakt. Jeg fikk øye på en stang i enden av rommet. Et lysende rødt jernkors var festet til enden og hvilte rolig i et bad av glødende aske.
«Væ-» var alt jeg klarte å presse ut av meg, lavt og uklart. «Vær så snill.»
«What I need, dear Thomas, is information. If you don't have information, then you are useless to me – and I despise useless things.»
Jeg kjente kroppen riste i den kalde luften mens tårene presset ut. Nervene dirret. Jeg kunne se de spastiske rykningene i armen. Et svakt «Ok.» var alt jeg klarte å si.
«I am fighting a war, Mr. Warden. You see, I have given my men strict orders to have you killed. But now, in here I can see some use for you. Needless to say, it is in your best interest to show how valuable you can truly be. Don't you agree?»
«Y-yes.»
«Good. Do you know why I am here, Mr. Warden? Why you are here?» sa han uten et svar. «A very particular set of circumstances have recently occured, setting in motion events beyond our control. Destiny you may call it – an inevetability, like a moving pendulum that can't be stopped. I have chosen to spare you, but in return you will help me.»
«Hv- what do you need?» sa jeg med blikket festet mot det glødende jernkorset.
«The Soviets found this place for a very spesific reason. You know of the old halls; bunkers buried below ground, where the deserters of humanity could save themselves - closing their doors to the outside. Traitors. The guilty sang while the innocent burnt. It is perhaps true that no single drop is responsible for the flood; but they are still guilty.» sa han hardt og punktlig mens han stirret på meg med et blikk av døde følelser – jeg visste hva han ville, han ville jeg skulle si ordet; frostborg. «You will let me enter those halls. Beneath us is a web of tunnels leading to a door, a door only a few can open. You will open this door for me.»
«Nei.» sa jeg og ristet på hodet, etterfulgt av mannens stille iskalde blikk.
«You are a sinner, Mr. Warden.» sa han i det en ny hette ble dratt over hodet mitt. «You are a sinner - a traitor to you own men. But sinners can be saved – even you.»
YOU ARE READING
Frostborg: 2041
General FictionÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
