Jeg satt og duppet på stolen ved radioen. Hodet var tungt etter flere søvnløse dager og et pulserende trykk som ikke hadde gitt seg siden Tom dro ut. Tankene fortsatte å jage hverandre rundt til ingen ende. Det hadde vært en uke siden eksplosjonen ved inngangen og fortsatt var ingen funnet skyldig, men det hadde ikke hindret folket å peke fingre. Sakte men sikkert brygget en gryte av mistillit, uro og falske anklager seg. Rosene og sløyfene pekte på hverandre med hver sine beskyldninger om å ta fullmakt i Hallen – konspirasjoner om et kupp. Ingen bevis eller troverdige påstander hadde enda nådd frem, men det så ikke ut til å endre noe. Linjer ble merket, Hallen ble delt og grenser satt. En slags Martial Law – unntakstilstand, så ut til å ha blitt det normale.
I fire dager hadde jeg sitter her og vente i håp om et svar, men fortsatt ingenting. Jeg skjønte noe var galt og at alt ikke var like fredfullt som Tom ville få meg til å tro, men noe måtte være virkelig galt etter fire dager med radiostillhet. Vi hadde sagt oss enige om hvis ingenting ble hørt på radioen innen en uke, blir Kompani Rangarok erklært oppløst og en ny patrulje opprettet. Jeg håpet til Gudene det ikke ville komme til det.
«Hvorfor er du her, det er jo ikke ditt skift?» spurte Olav og satte seg ved meg.
«Jeg tok skiftet til Stian.» svarte jeg lavt med øynene halvveis oppe.
«Lisa, kom igjen nå.» sa han og satte seg ved meg. «Du må ikke være her dagen ut. Kom deg til sengs. Ta dagen fri. Jeg kan ta over – jeg sier om det skjer noe.»
«Det har vært stille i fire dager.»
«Jeg vet.» sa han stille og pustet tungt. «Men de har Anton og Jonas med seg.»
«Anton har ikke vert edru på ti år. På godt og vondt.»
«De er ute der; ett sted. I live.»
«Hvordan kan du vite det?»
«Hva forteller hjertet ditt deg?»
Jeg ble stille. Jeg visste ikke hva jeg tenkte eller følte. Jeg ville bare ha et svar, noe som fortalte meg hvor de var. Jeg trengte å vite det. Det var ventingen som var verst, ventingen på et svar som aldri kom. I fire dager hadde radioen ligget død. Hvor kunne de være? Alt så ut til å rase ned samtidig. Hallen, portene og håpet om et liv utenfor. Jorden hadde stoppet opp. Verden var fryst. Hallen var som en enslig båt på det åpne hav. Ingen visste om vi fortsatt beveget oss, ingen visste om det fantes noe bak horisonten. Det eneste vi kunne gjøre var å tette lekkasjene og håpe vi en dag kunne se land i det fjerne.
«Du vet, Lisa. Da mamma ble borte og vi låst inne her, ventet jeg hver eneste dag ved portene. Jeg stirret på dørene i timevis og tryglet og ba vaktene åpne de. Jeg ville ut. Jeg skulle finne henne og ta henne med tilbake hit. Jeg hadde gitt alt bare for å få et svar om hva som skjedde. Uvissheten dro meg ned en spiral av mørke tanker. Alt vi hadde var borte. Verden hadde endt – jeg hadde ingenting igjen. Men så kom du bort til meg, holdt meg i hånden og sa det ville gå bra. Du sa at vi ikke trengte å bo hjemme. Vi hadde hverandre.»
«Hva er det du prøver å komme frem til?»
«Selv om det kanskje ser sånn ut, så har ikke verden endt. Verden ender når vi ikke lenger føler savn, når vi ikke lenger har følelser å gi. Jeg forsto den dagen hva som var viktigst – og det var deg. Tom er ute der ett sted. Det gjør vondt i ikke få svar, men ikke la deg selv falle ned spiralen som jeg gjorde. Uansett hva som skjer her eller der ute, så husk hva som er viktigst i livet. Ikke gi opp håpet. Natten er lang og kald, men den varer ikke for alltid. Det finnes land bak horisonten.»
YOU ARE READING
Frostborg: 2041
General FictionÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
