Frostborg: 2041

Dag 5: Permafrost

Jeg hørte de tunge dørene av nedfryst stål tordne bak meg da de lukket seg igjen. Rundt meg var en hvit ødemark av is og snø. Det var som ørkenene jeg hadde lest om i de gamle bøkene, som aldri ble mett og fortærte alt i sin vei. Et hvitt laken i sølv strekte seg så langt øyet kunne se, over hus, vegger og stein. Bakken var hard og strak, dekket med lag av is som seilte løst over overflaten. Vi sto på et lite flatt område - en parkeringsplass omringet av klipper og kollapsede bygninger. Vindene ulte rundt oss som en pakk ulver. Himmelen var like blek som det uendelige havet rundt oss - kun skyer og tåke.

«Velkommen til Gjøvik.» sa Anton mørkt. «Mer kjent i dag som Krepost av den Røde Hånd. Hold dere nære, alt er ikke like forlatt som det ser ut.»

Anton ga en hvit kappe til hver som vi kastet løst over oss, festet kun rundt halsen med en tynn snor. Kappen skulle skjule den mørke vesten vi bar over den hvite uniformen. Vi dekket alt til så godt vi kunne, men vindene var sterke og kappene flagret med. Etterhvert var kun den kullsvarte gassmasken og det metalliske våpenet synlige som en mørk silhuett i det likbleke lakenet som omringet oss.

Synet mitt vandret langs himmelen i nær sjokk av at noe kunne være så stort. Jeg så rundt meg og var slått målløs av åpenheten som var rundt meg. Det var ingen trange, mørke korridorer som ledet deg nøyaktig der du skulle, men heller en ujevn bakke av stier, veier og klipper du kunne selv velge å ta. Jeg så mot Henrik, og han delte min ubeskrivelige følelse av frihet – noe vi ikke hadde følt på ti år.

Den rødmalte porten var totalt fargeløs, bleket av naturens nådeløse krefter. Her sto han tenkte jeg stille. Her sto pappa da dørene lukket mellom oss. Jeg lurte på hva det var som fikk bankingen til å slutte, hva som fikk skrikene til å gå tause. Bombene hadde ikke truffet så dypt inn i landet. Jeg løftet blikket mot dørene. Porten sto verken rett eller stødig. Halve underdelen av de enorme ståldørene var skrapet, smeltet og bulket som om verden selv hadde prøvd å klore seg inn. De hadde lenge holdt frontlinjen fra oss, men sto nå på sine siste ben.

Sakte men sikkert ble porten slipt tynnere, og som en klippe mot havet ville det ikke være lenge før de kollapset under sin egen vekt. Jeg gikk bort mot den og så langs overflaten. Blod, spraymaling, splinter, kulehull og kloremerker dekket den. Jeg kunne se den tynne sprekken som strakk seg langs midten, inn i tunnelen. Å se igjennom var umulig fra det blendene lyset som sto meg i ryggen, men jeg visste det var noe stort som måtte ha vært her. Jeg følte fingrene ned langs dørene. Det så ut som om noen hadde prøvd å smelte metallet - å sveise seg igjennom med et eller annet i midten av alt.

«Vi må inn igjen.» sa Ida plutselig, med stemmen fortsatt riste etter alt.

«Vi kan ikke.»

«Hvorfor ikke?»

«Vi har fått en ordre.» sa Jonas tydelig og kremtet. «Jeg vet hva som skjedde der nede, men det er også nettopp derfor vi må fortsette. Hallen er svak, men vil overleve. Røyken vil legge seg og det som er ødelagt vil bygges opp igjen. Vi er derimot i en farlig situasjon hvor vi ikke kan vente. Den beste og eneste måten å sikre Hallen på nå er å etablere kommunikasjon med noen som har mat, medisiner, våpen og mannskap... og som vi kan stole på. Gud har gitt oss alle et oppdrag i denne verden, dette er våres.»

Over selve hallen sto en liten topp; byen sirklet seg rundt den som en dam rundt en stein. Hovde ble den kalt, og på bunnen av denne toppen sto et enormt bygg i mur. Det var gammelt og slitt, men sto fortsatt mektig over resten. Veggene var dekket i is, men man kunne fortsatt skimte den rød-brune fargen fra mursteinen. Det østlige hjørnet hadde kollapset utover bakken som et fjell, og revnet opp gjerdet som grenset området.