Frostborg: 2041

Dag 11 : Midgards mørke

Jeg åpnet øynene såvidt med halve ansiktet begravet ned i soveposen. Glød og flammer danset fortsatt fra bålet i rommet etter de lange timene i dyp, stille søvn. Jeg lå varm, trøtt og tung. Jeg var sliten men orket ikke sove lenger. Med det ene øye såvidt åpent så jeg Jonas sitte stille ved flammene med en bok i hånden og en pipe i munnen. Et tynt lag røyk seilte rundt han som hvite gardiner i vinden. Det lignet noe fra et eventyr der han satt, dypt i sine egne tanker med blikket plantet i sidene.

«Hva leser du?» spurte jeg, med synet fortsatt skurrete og uklart i mørket.

«En bok en gammel venn av meg skrev etter vi kom tilbake til Norge. Han skriver om den dype freden i Europa, der generasjoner som aldri hadde kjent sykdom, sult eller ekte lidelse, begynte å ta freden forgitt. Desperasjon var et fremmed konsept, en idé som aldri ville treffe oss – helt til det gjorde det.»

«Hva skjedde?»

Jonas kremtet og satte seg litt opp før han stirret ut mot den mørke salen.

«A clash of cultures, som de kaller det. Det begynte med et steinras et stykke utenfor Trondheim. Det var våren i '27. Regn og is hadde kollapset en skjør fjellvegg og en islandsk arkeolog var meldt savnet. Så en gruppe redningsmenn dro ut for å lete - etter noen dager fant de han, begravet under den mørke grusen. I det de skulle grave han opp fikk de øye på en hule like ved som hadde kommet til syne da fjellveggen kollapset. Da graverne gikk inn innså de raskt at dette ville endre historien. De oppkalte det etter den døde arkeologen: Björnsgraven.»

«Jeg husker den.» sa jeg stille.

«Det var et helt tempel under fjellet – et gravkammer. Over tusen år gammelt. Det var som noe dratt ut fra en bok; riker fra Paris, Roma, Istanbul og Jerusalem – alt samlet på et sted. Bøker, statuer, gull og våpen hadde blitt lagret i nord; så langt vekk fra krig og ødeleggelse som det kunne nå. Forestill deg å finne Peterskirken under bakken etter tusen år utenfor syne - så stort var det. Norge gikk amok.»

Jonas begynte å le og strøk seg langs haken før han så på meg.

«Ja, fortell mer.» sa jeg interessert.

«Historiebøkene måtte skrives om igjen, men det som kanskje grep landet mest var arkitekturen. Alt var strakt og rett – hugget til perfeksjon. Runer og malerier i stein fylte veggene. De fortalte om verden rundt seg, fra Gudene til kongene, krigerne og bøndene. De fortalte verden fra øynene til dem som bodde der - om krig, pest, katastrofer og alt. Det var som et enormt bibliotek i stein, slik som Midgardshallen. Det ble sagt at kongefamilien bygde sitt eget hvilested like etter, skulle bombene virkelig falle; og med litt hell kan vi nå være i den hallen der de ble gravlagt.»

«Jeg vet ikke.» sa jeg. «Det ser ikke ut som noen har vært her på mange år.»

«Det er både bra og dårlig.» mumlet Henrik fra soveposen.

Jeg kunne se de andre begynne å våkne. Vi var klare til å begynne igjen. Etter en kort frokost ble flammene slukket og stedet ryddet. I det jeg snøret igjen sekken min kunne jeg se Henrik hoste og klø seg ned langs den såre halsen. Den hadde holdt seg rød og hoven i flere dager nå, selv etter irritasjonen på huden min hadde gitt seg.

«Går det bra?»

«Joa, det klør.»

«Si ifra, okay?»

Henrik nikket rolig med blikket vendt mot luften. Jeg håpet det ville gå over snart.

Gangen vi fulgte ledet oss dypere inn i fjellet. Det var mørkt og kald, men fukten hadde ikke nådd helt hit. For hvert pust kjente jeg frostrøyken spre seg ut. Vi fulgte skiltene som sa Kontrollrom. Om det skulle være noe tegn til liv eller kommunikasjon, ville det være der. Vi navigerte oss sakte langs de forlatte tunnelene. Det tok en time før vi endelig nådde døren. Et lite vindu, forsterket med ståltråd sto i midten. Rommet bak var mørkt, men et svakt, rødt lys lyste ned fra det ene hjørnet. Bord, stoler, bokser og hyller dekket veggene rundt.