Frostborg: 2041

Dag 21 : Nattens time

Månen lå stille over det rolige, mørklagte havet. Bar bakke dekket kysten, omringet av snø som sakte trakk seg tilbake mot fjellene. For første gang kunne jeg se jord og kjenne fast grunn der jeg sto. Vi sank ikke lenger ned i den kalde snøen. Under et ensomt tre, med utsikt over de slipte slettene som rullet mot vannet satt jeg. Vi hadde slått oss ned alle sammen, sovende en armlengde unna noen vi ikke kunne navnet på. Asken fra et tidligere bål glødet mellom oss.

Jeg, som vanlig, var den av oss som satt våken. Jeg stirret ut i det fjerne og husket alt vi hadde gått igjennom for å komme hit. Jeg tenkte på kirketårnet utenfor Hallen, mannen i skyttergraven som hadde kastet seg mot meg. Jeg kjente jernkorset fortsatt svi i brystet mitt. Jeg husket bjørnen, Oslo – alt. Kallisto hadde nå blitt så stor at hun ikke hadde plass i sekken min lenger. Den sølvgrå pelsen med de hvite stripene blafret rolig i vinden mens hun lå ved meg. Hun var stor nå, større enn jeg klarte å løfte eller bryte med. Om hun en dag ville forlate oss for et liv i ødemarken visste jeg ikke, men hun hadde holdt nær siden Libertalia og viste ingen tegn til å ville dra ute i det fri.

«Du fortalte aldri hvordan du fikk en grå bjørn som livvakt.» sa Sam.

«Det er en lang historie.» sa jeg og fortalte om sovjetene som hadde tatt oss til fange, Korstoget som angrep og bunkeren under hotellet vi hadde blitt fanget i.

«Hvor mange fra Korstoget er etter dere? Som deres guide ville det vært fint å være forberedt på hva vi kan forvente.»

«Som du vet har Korstoget og sovjetene nådd fjellene. De vil forankre seg i bunkere og sikre seg en base, men de vet ikke hvordan de kommer inn. Zerkalo ville ha vår hjelp til å åpne dørene. Vi nektet, rømte og nå er han etter oss. Jeg vet ikke hvor mange som jaktet oss ved Nivelheim, men de var fler enn jeg kunne telle.»

«Det er ikke mange haller igjen.» sa Sam. «Den i Libertalia ligger ti meter under vann; folk sier du fortsatt kan høre bankingen fra innsiden av dørene.»

«Hva med den i Stavanger?» spurte jeg.

«Dørene lukket seg aldri.» sa han. «Hvor tror du Huldraen kommer fra? Ikke alle bunkere ble bygget likt, noen ble laget for å eksperimentere, både på folk og bakterier. Ingen som lenger lever vet hva de forskerne egentlig skapte i laboratoriene sine, og det er kanskje for det beste. Ikke alle med kunnskap kan stoles på - de største monstrene jeg vet om har vært mennesker.»

Jeg ble sittende lenge å tenke på de siste ordene. Sam var en mann av mange meninger og erfaringer, og så ut til å bære arrene fra mange ekspedisjoner over isen. Det ga meg håp om verden. Ikke alle hadde kastet lojalitet og ære til side for et lettere liv.

«Hvorfor kalles dere Konklaven?» spurte nysgjerrig.

«Vi er mange soldater, og soldater trenger ledere. Hvert fjerde år stemmer vi på et råd av kapteiner, majorer og generaler. Etter valget er over har rådet et internt møte og blir enige i hvem de mener bør lede dem. Den utvalgte får tittelen Legatus. Våre oppdrag kommer direkte fra han.»

«Hva gjør dere egentlig så langt sør?» spurte jeg i stillheten.

«Broren min, Lukas, har vært borte i snart et halvt år.» sa han tungt. «Vi hørte rapporter om at han kunne befinne seg sør-øst i fjellene, men ingenting klart. Legaten sendte oss ut for å finne han. Vi har lett i over tre måneder – ingenting.»

Henrik hostet. Han sov fortsatt i posen. For en stund hadde tilstanden roet ned, men nå var de siste pillene brukt og kroppen var etterlatt til å kjempe sin egen kamp. Jeg så over mot han. Henrik hadde tatt dagene med et smil, men da han trodde han var utenfor syne hadde jeg sett han i smerte. Med en gang vi snudde oss visnet gløden og lyset i øynene. Vi hadde ikke snakket noe om det siden vi var i hangarskipet, men det var tydelig at tid kjempet mot oss. Henrik hostet igjen. Det var da jeg fikk øye på noe mørkt, nesten helt svart, som dekket til ansiktet hans. Jeg myste og så stille mot han. Blod. Det begynte å strømme ned nesen som en elv.