På den øverste tribune, rett over hovedinngangen til arenaen, kunne jeg høre en kjent stemme. Den var klar og tydelig, men også mild og vennlig. Den snakket, derimot, ikke til meg, men til en liten gruppe barn som alle satt nysgjerrige på stolene sine. Ordene var ikke tydelige nok på avstand for at jeg kunne skjønne dem, men jo nærmere jeg kom jo klarere ble de.
«Husker dere navnet på minst tre romerske keisere, skal jeg la dere gå litt ekstra tidlig i dag!»
«Cæsar.» sa hun ene. «Augustus?» nølte den andre, og «Nero!» ropte den tredje.
«Riktig! Bra jobbet alle sammen.» svarte Lisa og lukket historieboken.
Jeg gikk opp de siste trappetrinnene og ble møtt av en passerende bølge av småbarn som alle var ivrig på å få fri. Jeg hørte Lisa rope at de skulle være forsiktige i trappen, men ordene kunne knapt høres igjennom den lyse latteren og høye ropingen.
«De virker veldig ivrige på å få fri. Du må gjøre en elendig jobb.» sa jeg spøkefullt etter bråket hadde dødd ut.
«Morsomt.» svarte Lisa sarkastisk og prøvde å skjule smilet.
«Den var da ikke så dårlig!» svarte jeg og tok et steg nærmere uten svar. «Vi tenker å overraske Jonas til bursdagen hans senere i dag, blir du med?»
«Har dessverre mye å få gjort.» sa hun.
Det ble stille en liten stund. Jeg snudde meg og så utover arenaen mens Lisa satte resten av alt sitt i sekken. Ned langs midten kunne jeg se barna fortsette løpet sitt langs gangveien. Den fjerne, høylytte latteren deres smeltet sakte sammen med resten av lydene fra Hallen. Jeg bet tenne diskré sammen, oppslukt i tankene om hva som kunne være bak porten. Var det bare noe vaktene hadde klart å innbille seg, eller var det faktisk noen ute der?
«Det - det var vel ingen øvelse denne gangen?» spurte hun bak meg.
«Nei. Ikke denne gangen.» svarte jeg lavt og fortsatte å se utover. «Sulten?»
«Veldig.»
Vi gikk ned trappen med niste i hånd, mot andre side av hallen. Vi sa ingenting, selv om jeg hadde lyst å åpne munnen klarte jeg ikke finne ordene. Selv om vi hadde gjort dette utallige ganger før, var det bare noe med denne dagen der jeg var fylt med usikkerhet. Jeg forsøkte å ta Henriks råd, men visste ikke hvordan. Ikke et eneste ord ble sagt mens vi fortsatte langs gangveien, mot klatreveggen. Men stillheten var også beroligende på et vis. Vi snek oss bak den enorme veggen, mellom tykke stålbjelker og slitte tau. Jeg lente ryggen mot veggen, bøyde meg ned og samlet hendene som en liten plattform.
«Hvorfor må du alltid være den på toppen?» sa jeg og hjalp Lisa opp bjelkene.
«Hå! Den var frekk du!» svarte hun og tråkket hardt på fingrene mine før hun fortsatte opp.
Jeg smilte lurt til meg selv og ristet av meg smerten før jeg fortsatte etter. Det tok noen minutter å klatre oss opp forbi bjelkene, langs den bratte klatreveggen. Med tau og kroker hadde vi laget en vei opp til toppen som ikke krevde år med trening. Det var bare oss to som visste om dette. Det var vår lille hytte i Hallen som vi hadde begynt på nesten ti år siden.
Lisa satt på toppen og hadde allerede begynt å spise når jeg endelig nådde opp. Hun ertet meg på hvor treg jeg var før hun kastet meg min egen niste av bokset mat. På toppen, bak klatreveggen, lå vi i hver vår overstore hengekøye. Fra toppen av dette treet av stål og plast kunne vi se ut over hele arenaen, med lyskasterne hengende under oss. Vi var ikke lenger blendet av de druknende lysene.
KAMU SEDANG MEMBACA
Frostborg: 2041
Fiksi UmumÅret er 2031 og en kokende, global uro har nådd bristepunktet. Det er her vi møter Thomas, en liten gutt som blir en av de få i Norge som overlever bombene. I ti år skjuler han og 1500 mennesker seg hundre meter under bakken i Gjøvik Fjellhall, gjem...
