Krimboken

Blanche Monnier

De fleste tenåringer har vel kranglet med foreldrene sine om innetider og hvem de får lov til å treffe eller ikke. Dette er normalt. Foreldrene nekter barna sine noe, og barna gjør opprør. Etter hvert løser det seg, barna blir voksne og tar til fornuften. Det gjør forhåpentligvis foreldrene også. Denne historien ender litt annerles, faktisk så annerledes at man nesten ikke tror at det har skjedd. Her kommer nemlig historien om Blanche Monnier.

Blanche Monnier ble født i Poitiers i Frankrike i 1849. Hun kom fra en fin, aristokratisk familie med gode verdier og hadde en lysende fremtid foran seg. Blanche er en vanlig ung jente og som er veldig vakker. Hun møter en litt eldre advokat, og forelsker seg hodestups i han. Den intense romansen fortsetter i flere måneder, og Blanche sin mor forteller datteren sin at hun ikke ønsker denne advokaten til sin svigersønn. Advokaten var vel såpass kjekk og stilig, men han var mislykket i arbeidslivet og moren mente at han ikke hadde nok penger til å forsørge Blanche som hadde dyre vaner hjemmefra.

Blanche nekter å gjøre det slutt med advokaten, og de planlegger istenfor å gifte seg. Moren til Blanche er redd for at datteren skal bli gravid, særlig utenfor ekteskapet. Det var den største synden en ung pike kunne gjøre i de aristokratiske kretser på den tiden.

En dag forsvinner Blache. Ingen vet hvir hun har tatt veien. Her skulle man tro at Blanche hadde rømt med sin store kjærlighet, men han har heller ikke sett eller hørt fra henne. Blanche blir meldt savnet av moren og broren sin, og politiet leter etter den unge kvinnen helt uten hell. Etter måneder borte blir det holdt en minnestund for Blanche. Venner, mor og bror er utrøstelige. Det går masse rykter om Blanche sin forsvinning. Noen tror hun har rømt, andre tror hun har blitt drept av omstreifter eller kanskje skadet seg å dødd. Kanskje hun har tatt selvmord?

Åreen går, men ingen ser noe til Blanche Monnier. De fleste er sikre på at hun er død. Den 23.mai 1901, skal Blanche igjen skape overskrifter i den franske byen. Politimesteren får en høflig, men anonymt brev adressert til han selv. I brevet står det at en utsultet og syk Blanche er fanget hos sin mor sitt hjem. Politimesteren kaller straks inn flere konstabler som sammen rykker ut til den fornemme sosietetskvinnens hjem. Fru Monnier vil ikke slippe politiet inn i huset, så de tar seg inn med makt. Blanche sin bror og en hushjelp er også hjemme.

Politiet leter gjennom hele huset uten å finne noe fanget. I det de skal gå, bestemmer de seg for å lete bak den lille døren som leder til loftet. Jo nærmere døren de kommer, kjenner de en forferdelig stank fra rommt. Politiet åpnet døren, går opp en liten trapp og bryter seg inn gjennom neste dør. Rommet innenfor er helt mørkt, men lyset fra døråpningen gjør at de ser det ligger noen i sengen. Blanche ligger helt naken på en tynn madrass, i en haug av avføring og matrester. Hun er så tynn at bena stikker ut, og liggesårene hennes stinker av forråtnelse. Håret er meterlangt og dekker den lille kroppen hennes. Øynene smalner i det skarpe lyser, og rotter løper i dekning. Blanche sier ingen ting, men bare ser på politimennene med bedende øyne.

Blanche Monnier har vært fanget i det lille rommet i 25 år. Hun har hverken sett dagslys eller snakket med noen andre mennesker enn sin mor, bror og hushjelp de siste 25 årene. Hun er i dårlig forfatning, og sendes straks til sykehus. Moren og broren arresteres og avhøres. Blanche sin gamle mor tåler ikke påkjenningen av å sitte fengslet dårlig, og får et kraftig hjerteinfarkt. Hun blir lagt inn på samme sykehus som datteren sin. Politiet rekker å avhøre henne før hun 13 dager senere dør av hjerteinfarktet.

Fru Monnier forteller i avhøret sitt at datteren nektet å avslutte forholdet med advokaten hun var så forelsket i. Moren visste ingen annen råd enn å sperre datteren sin inne til hun endret mening og kom på bedre tanker. Blanche Monnier så aldri dagslys på de 25 årene hun var innesperret, og levde kun på matrester moren, broren og hushjelpen ga henne. Liggesårene hennes på underkroppen ble aldri behandlet.

Blanche ser etter hvert til å trives på sykehuset, og nyter å bli vasket og stelt med. Hun savner rottene fra fangerommet sitt, for de var de eneste vennene hun hadde hatt det siste kvarte århundre. Sykehuset prøver forgjeves å normalisere Blanche slik at hun kan leve resten av livet sitt på en så vanlig måte som mulig. Dessverre er Blanche så mentalt skadet av tiden i fangenskap, at hun aldri blir seg selv igjen. Den en gang så vakre og intelligente kvinnen er nå et vandrende spøkelse som lever i sin egen verden. Hun får til slutt permanent opphold på et sanatorium i byen Bois.

Broren til Blanche, hennes eneste gjenlevende slektning tiltales og dømmer for friheteberøvelse og mishandling. Han anker saken og frikjennes på grunn av at han mener Blanche kunne gått ut av rommet når som helst. Han forteller også at hun aldri var lenket eller bundet til sengen. Var dette riktig?

Ingen vet hvem som sendte det mystiske brevet til politimesteren. Ryktene går om at det var broren selv som sendte det, mens andre tror at hushjelpen har fortalt om Blanche til venner som igjen har kontaktet politiet. Vi får aldri vite hvem som sendte dette brevet, men heldigvis tok noen affære slik at Blanche ble reddet.

Etter 25 år i fangenskap er det nok ikke lett å bli seg selv igjen. Blanche ble aldri bra. Hun døde fredelig på sanatoriet i Bois i 1913, nesten 64 år gammel.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Dette ble en helt annen sak igjen, nemlig om fangenskap. Håper dere likte denne type sak også :) Veldig spesielt at hun faktisk overlevde uten ordentlig med mat og drikke, jaja noen er heldigere enn andre.