Dobbeltliv

Kapittel 1

Jeg går lydløst ned trappa. Det er ingen hjem. Jeg puster lettet ut. Jeg kjapper meg raskt ned. Jeg vil bare komme meg ut av leiligheten så raskt som mulig. De høyhæla støvlene mine lager høye lyder i leiligheten idet jeg går ned trappene. Men det gjør ikke noe, ingen hjem, jeg kan lage så mye lyd jeg vil. Jeg går ut i gangen og ser meg raskt i speilet. Synet av ei jente med mørke brunt hår med svarte nederst tupper møter meg.
Dette er meg. Jeg har på meg svarte nylongstrømer, en svart shorts med nagler på lommene, en svart trengsing-bh med nagler og en svart skinnjakke. Støvletene går nesten opp til knærne mine. Jeg har svart neglelakk. Jeg er godt det man kan kalle en emo. Men jeg er ikke det, jeg er mer goth. Og dessuten er bare halvparten av goff. Ja, jeg vet det høres rart ut, men det er sant. På skolen er en av de mest populære jentene. Jeg går kun i merke klær og kan få hvilken gutt jeg vil. Jeg pleier å feste og lager en de beste partyene. Og alle gjør som jeg sier og alle vil være med meg, så livet mitt er ganske perfekt. Og når jeg bor i en av de beste blokkene i New York, så ja livet mitt er perfekt, eller det ser ganske perfekt ut.
På den andre siden er det bare mørke.
Jeg er med i et undergrunnsmiljø. En gruppe av tenåringer som alltid roter seg oppi trøbbel og bryter loven nesten hele tiden. Mange havner også oppi slosskamper og flere blir avorlig skadet. Det har skjedd flere ganger mange har hatt beinbrudd. I verste fall kan det være mer alvorlige skader. Som kniv skader. Også selvfølig vil ofte guttene gjøre noe sammen med meg. Men det går ikke. Jeg vil ikke og de kan ikke tvinge meg. Og jeg kan banke opp folk hvis jeg vil. Det har skjedd en gang før, han fikk to beinbrudd. Og det var fra da jeg ble den tøffeste jenta i undergrunnssystemet. Og siden den gangen har jeg bryt regler. Som for eksempel å rane butikker, men da har jeg vært maskert. Og jeg har sikkert gjort mye annet, for jeg er en av de meste ettersøkte i politiet.
Jeg går ut i gangen og kommer ut i en korridor. Den er hvit og small. Jeg går til enden av korridoren der det er en svart dør. Jeg åpner den opp og kommer til en trapp. Jeg bor i åttende etasje, men jeg vil ikke ta heisen. Jeg er redd for å støtte på andre, og jeg er enda mer redd for å støtte på pappa og mamma. Begge jobber i politiet og er ute etter i få taki så mange fra undergrunnssystemet som mulig. Og jeg har ikke lyst til å havne i ungdomfengsil. Det er helt sikkert.
Jeg flyr ned trappa og kommer ut på baksiden av blokken. Det er mørkt ut.
Jeg går bort til den svarte bilen min, som står like ved. Jeg låser den opp og setter meg.
Jeg har kjørt til den andre siden av byen. Klokka er sju om kvelden, sånn ca. når vi møttes. Jeg parkere bilen på en stor, åpen parkeringsplass. Det er ikke en sjel å se. Jeg går forbi flere mørke hus, ensom hus. Det er stille her, men ikke langt unna er det fullt av liv.
Jeg går ned en bredd steintrapp og forsetter til jeg kommer til en stor forlatt begyning. Det er en slags tunnel inn til en åpen plass midt i begyningen. Jeg går gjennom tunnel og møter på en vegg av lyder. Folk sitter i forskjellige grupper og snakker. De som sitter nærmest tunnelen er de som er lavest på Systemet, jo lenger inn man kommer desto jo høyere på Systemet er man. Skal jeg være ærlig, så er det bedre å være på bunnen av systemet, enn på toppen. De som er lavest nede har større sjanse for komme seg ut av det, jo høyere, jo vanskeligere. Og når jeg er på toppen, har jeg vanskeligheter med komme meg ut.
Jeg går bort til en liten gruppe. De fleste i gruppen er gutter, men siden jeg kan banke opp folk, vil de ha meg med i gruppen. Dessuten vil de nok andre ting også, men det kan de bare prøve seg på. Jeg er klar til å banke folk når som helst.
En av dem plystrer i det jeg kommer. Jeg sender ham et kaldt blikk. Han ser bort og går til en annen jente. Heldigvis for han slapp han billig unna.
Det er også ei jente til med i gruppen. Vi to er god venner, men stukk motsatt av hverandre. Hun har minst vært sammen med ti gutter her og vært sammen med dem i senga. Skjønner ikke at hun gider.
Jeg steller meg i ringen der de driver å diskutere om et eller annet ran. Igjen, tenker jeg og sukker. Selvom jeg har vært med i dette undergrunnsmiljøet i over et år, hater jeg forsatt det som skjer her. Helst vil jeg ut av systemet. Men det går ikke, ikke så langt som jeg har sunket nå.
- Jenny! Du blir med på ranet? Spør en gutt meg. Det er ikke noe spørsmål, han vet svaret. - Du vet svaret, sier jeg strengt og sender ham et hardt blikk.
- OK, ro deg med.
Jeg himler med øyne og tar armene i kors over brystet. Og lager et hardt stein ansikt. Her kan man ikke vise følser.
Jeg hører plutselig noen som roper i bakgrunnen. Jeg snur meg og oppdager at to gutter har begynt og sloss.
De andre i gruppen er på vei bort til samle seg og se på. Jeg trekker meg ut av gruppa. Jeg hater å se på slåss kamper, det er så tåpelig. Dessuten er bare guttene som pleier å se på dem, de bare tar med seg jentene for vise seg fram. Her er det sånn at guttene skal om ha flest jenter, jentene skal på en måtte bare stå der som støtte spillere og se dumme ut. Dessverre går flere og flere her på det, men jeg det kommer ikke til å skje med meg. Hvis gutter så vidt prøver seg på meg kan det sikkelig galt.
Jeg ser meg raskt rundt og ser inn et lite mørkt smugg. Jeg oppdager raskt at det står noen der, en gutt. En ny gutt. Han ser i min retning og møter blikket mitt.