Dobbeltliv

Kapittel 40

Jeg må innrømme, California er ikke så perfekt som alle skal ha det til. Folk er ikke hyggelig mot hverandre og alt er så firkanta. Okey, man kan møtte på filmstjerner her, men unntatt det er ingenting bra. Folk er bare frekk og oppfører seg dårlig mot hverandre. Hvorfor flyttet vi akkurat hit? Kunne vi ikke bare flyttet til ett annet sted? Alt unntatt her, California. Jeg vil bare hjem. Det er alt jeg vil. Jeg ble til og med behandlet bedre i undergrunnsmiljøet enn jeg blir her. Og det forklarer hvor ille det enkelig er her. For det er helt forfærlig, jeg har bare lyst til å ta selvmord. Hvis det understreker hvor ille det er her. Man kan ikke skille seg ut. Man må gå de og de klærne. Oppføre seg sånn og sånn. Og man skal gjort det og det. Alt er bestemt. Man kan ikke gå i mot reglene, for da ender opp med bli plagget eller bli upopulære. Nå har jeg ikke noe å si, det var sånn det var i New York, bare at der var annerledes for meg. Jeg var en de populære. Jeg fikk bestemme. Men folk var litt hyggeligere mot hverandre i New York. Selv de som var upopulære hadde noen å være med. Alle holdt seg til hverandres grupper og rotet seg ikke borti andre. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri har sett at noen har stått alene på skolen jeg gikk på. Her ser jeg loner enn før. Og det gjør sikkelig vondt å tenke på det. Jeg burde tenke på å gå bort til noen av dem, men det virker som om selv de er redde for å snakke med meg. Jepp, jeg er skolens mest upopulære jente. Og det gjør sinnsykt vondt å være det, men det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg har prøvd, men det funket dårlig, veldig dårlig. Og ingen kan gjøre noe med det. Kanskje det er på tide å innse fakta? Jeg er loner. Og folk vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det er trist, men sånn er det. Sånn er det bare.