Dobbeltliv

Kapittel 23

Jeg sitter bak i en bil som Simon har rappet. Får hver meter som blir kjørt blir jeg mer og mer nervøs. Jeg kan ikke tro at vi skal rane en bank. Jeg kan ikke synke dypere. Vi har oss våpen og kan skyte hvis vi vil. Men jeg vil ikke skyte noen. Jeg vil bare ut av dette. Simon har rett jeg er ikke så hard og følesløs som jeg var. Hvis ikke Lucas hadde dukket opp hadde jeg kanskje gjort dette uten å nøle engang. Men etter at jeg møtte Lucas har verden min blitt så annerledes. Jeg har fått dårligere og dårligere samvittighet for hver gang jeg er undergrunnsmiljøet. Noe som er bra. Kanskje jeg endelig vil greie å komme meg ut av dette selv. Men etter dette ranet er jeg ikke så sikker. Jeg kan stikke før jeg blir tatt, men hva sier samvittigheten min? Den sier at uansett hvor perfekt livet kommer til å bli, kommer jeg hele livet til å kjenne på smerten av at jeg har sluppet unna jeg skulle ha hatt straff for. Og jeg har dårlig nok samvittighet fra før, så hvordan blir det etter dette? Jeg vet ikke, men det kommer til å bli vanskelig. For vanskelig. Jeg kjenner hjerte mitt hamre. Det dunker harder og harder. Så hardt at de andre sikkert kan høre det. Jeg blir skjelven. Jeg greier ikke dette. Jeg kan dø nå bare. Jeg orker ikke å leve. Selvom jeg har en gutt som mest sannsynlig liker meg og gjør hva som helst for at jeg skal være lykkelig, kommer jeg ikke til å greie å leve. Eller kommer jeg til å greie det? Jeg kan ikke dø på grunn av dette. Nei, jeg kan da ikke ta selvmord. Ikke om undergrunnsmiljøet skal få ta fra meg livet. Det har kanskje ødelagt mye av fremtiden min, men det skal da ikke få drepe meg. Bare glem det! Jeg kan ikke tro at jeg hadde tenkt selvmord en stund. Det kan jeg ikke tro. Jeg har virkelig sunket dypt. For dypt. Alt for dypt. Og jeg orker ikke mer. Jeg skal melde meg til poltiet etter dette ranet. Så får det som skjer skje. Jeg kan ikke hele livet leve en så skjult bakgrunn. Jeg kan ikke det. Det går ikke. Jeg skal melde meg til poltiet når dette er over. Ja, jeg skal det. Det er ikke ett spørsmål en gang. Jeg skal det, jeg har bestemt meg nå. Ingen kan få meg til endre mening. Ikke engang Lucas. Vent, hvorfor vente til etter ranet? Å ja, jeg må bevise at det er meg. Jeg har i tilegg mer bevismateriale hjemme. Skjønner enkelig ikke hvorfor jeg har det hjemme hvis jeg har vært så redd for å bli tatt. Men jeg er ikke redd nå lenger. Jeg vil bare få bort den dårlig samvittigheten. Og hvis jeg må i fengsil for å bli kvitt den, så er det som må til. Ingen skal få meg til å endre menig nå. Jeg har bestemt meg.

Vi stopper foran banken. Vi gjør oss klare. Dette kommer til å være mitt siste ran. Og det er jeg glad for. Jeg skal bare medle meg til poltiet etter dette. Det er ikke et spørsmål engang. Vi åpner bilen, hopper ut og styrter inn i banken. Vi knuser glassene og raper smykkene. Disse tingene er dyre, veldig dyre. Mann bak ser helt forskrekka ut og setter på alarmen. Det er da jeg tar fatt på beina. Jeg tar ett smykke som bevis og slenger fra meg våpnet. Jeg løpet så fort jeg kan ut av butikken. De andre roper etter meg, men jeg bryr meg ikke. Jeg løper bare så fort jeg kan. Jeg fyker forbi folk som redd på meg. Jeg kan forstå dem. Jeg er ikke akkurat den mest hyggelig å møte på. Så jeg skjønner dem. Jeg er liksom en av de mest ettersøkte i New York. Så jeg skjønner dem.
Jeg har hører poltisirene bak meg. Jeg løper enda fortere enn jeg. Hjerte mitt dunker hardt. Jeg blir mer og mer redd. Stemmene bak meg høreres. Det kommer fra politifolk. De sier at jeg må stoppe, men jeg gjør det ikke. Hvorfor ikke vet jeg ikke, jeg gjør bare ikke. Jeg løpet rundt ett hjørne. Og ser syne av en politibil som kommer kjøre mot meg. Jeg spurter over på den andre siden av gaten. Bilen bråstopper og tutter, men jeg bryr meg ikke. Og jeg har ikke tenkt til stoppe heller.
Etter fem minutter kommet huset det undergrunn holder til syne. Jeg løper bort ditt og roper at politiet kommer. Alle reagere ved klarere oppover stigene. Jeg klartere oppover en stigene. Og fyker til rommet der jeg gjemte meg sist. Med ett kjenner noen som griper meg i armen. Jeg snur meg og ser rett Lucas øyne. - Hva skjedde?