Dobbeltliv

Kapittel 38

To måneder senere..

Jeg skjekker posten. Bare brev til mamma og pappa. - Regninger, sukker jeg. Ingen brev fra Lucas. Har ikke hørt fra han på en stund. Jeg sendte ett brev i forrige uke, så jeg holder kontakt. Men det kan hende at ikke får svart alltid. Skal ikke klandre ham. Han må være på vakt slikk at det ikke vekker oppmerksomhet. For det er vel ikke helt normalt å sende brev til en som man har dopet ned og har truet med drepe. Ikke helt normalt spør du meg. Men Lucas har ikke gjort meg noe ting vondt, men det kan jo ikke poltiet få vite. De må tro at Lucas har gjort grusomme ting mot meg ellers kommer jeg til å bli avslørt. Det er så mye å passe på. Og alt blir så komplisert at det ikke er mulig. Det er direkte slitsomt. At Lucas gikk i fengsel for meg og vil at jeg skjule sannheten for politiet vil ikke jeg akkurat kalle normalt. Men jeg og Lucas har jo ikke ett normalt forhold i det hele tatt. Og det er bare min feil. Jeg skulle bare ha fortalt alt sammen til Poltiet og fortalt at Lucas løy for å la meg slippe unna, men da hadde sikkert Lucas fått trøbbel og det er noe jeg ikke vil ha han oppi. Kan ikke bare verden være litt enklere? Ikke ha så mange problemer, men det går ikke. Og sånn er det bare.

Jeg går inn akkurat i dettelefon min ringer. Jeg legger fra meg posten på en hylle ute i gangen og fikler fram mobilen. Jeg kjenner ikke nummeret, men jeg tar den likevel.
- Hallo? Hvem er det? - Hei, det er Lucas. - Lucas!? Roper jeg nesten for høyt. Er det virkelig ham? Ja, det er ham. Det er føles så godt og endelig høre stemmen hans etter så lenge. - Går det bra deg? Greier jeg å skyte inn. - Ja, det går bra. Hvordan er det i Calfornia? - Det er fint her, men jeg savner deg sånn. - Jeg savner seg også. - Har du fått brevene mine? - Ja, jeg har fått dem, men det er vanskelig å sende svar tilbake, men jeg holder på. - Det er fint. Vet noe om når du kommer ut? - Ja, jeg kommer nok ikke ut på en stund. Fikk tre årsfengsil. - Hva? Så mye? Er det noe jeg kan gjøre? - Ikke som jeget, du bor liksompå den andre siden av landet. - Jeg synes forsatt dette er dårlig idé. Du skulle ikke sagt noe til poltiet. - Sorry da, men jeg vil jo
at du skal ha det bra. - Jeg vet, men du gikk nesten litt for langt. - I know, men jeg gjorde det kun for deg. Jeg elsker deg jo. - Jeg elsker deg også. Jeg savner deg veldig mye. Jeg håper at jeg kan få besøkt deg snart. Jeg vil så gjerne se deg igjen. - Jeg vil gjerne se deg også, vi må finne ut av hva skal gjøre. - Ja, vi må det.
Med ett går døra opp og mamma kommer til syne. Jeg kjapper meg med gå inn. - Du, jeg må legge på. Savner deg veldig, håper vi ses. - Ja, ses sikkert. Hade. - Hade, sier jeg og legger på. Mamma og pappa kan ikke få vite noe om at jeg holder kontakt med Lucas. For det vil bare skape problmer. Det helt sikkert.