Dobbeltliv

Kapittel 26

Jeg sitter ved et bord. På andre siden av bordet sitter det en poltimann. En som ikke virker særlig kjent. Han ser bort på meg medfølende blikk, som om han vil hjelpe meg eller noe. Men jeg vet at bare at han vil ha svar på spørsmålene han skal stille meg. Han liksom spille "snill" purk. Jeg har når politifolk gjør sånt. Jeg ser bare bort på ham med ett følseløs, kaldt blikk. De kan bare stille meg spørsmål, jeg kommer faktisk til å svare. Unntatt når gjelder å anmelde andre, det kommer jeg ikke til å gjøre. Det kan de bare glemme. Ingen de tilgere som ble arrestert avslørte meg, så hva hvorfor skal jeg avsløre andre? Nei, jeg gir dem ingen info om andre, men jeg godt gi dem info om meg selv. Jeg er arrestert uansett og jeg er avslørt, så det er ikke noe vits å rømme. Så jeg skal dem info, jeg har gitt opp å holde meg skjult uansett.
- Jenny, hvordan greide du havne i undergrunnsmiljøet? Sier politimannen og ser meg inn i øynene. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. For jeg vet forsatt ikke hvordan havnet det. - Jeg vet ikke og jeg husker det ikke heller. - Du må da huske eller vite noe? - Det eneste jeg vet er at jeg gått i undergrunnsmiljøet i ett år. - Så du vet rett og slett ikke hvordan du havnet der? - Nei, det var jo det jeg nettopp sa. Sier jeg irritert. - Greit, visste noen om livet ditt enkelig var? Han ser spørrende på meg. Jeg skal til å nevne Lucas, men gjør det ikke. Jeg har en følsen av at han kommer til å få trøbbel hvis jeg nevner noe med ham. Han har jo ikke akkurat bryt loven, men han kan få trøbbel for og ikke ha gått til poltiet. Og jeg vil ikke at Lucas skal gå trøbbel. Han kan ikke det på grunn av meg.
- Nei, det var ingen som visste noe. - Ikke engang foreldrene dine? - Nei, vært fall ikke dem. - Så hvordan greide du å holde ting skjult? Som tingene som ble stjålet. - Jeg gjemte det innerste i skapet, i en kasse med lås. I tilegg var lås til skapet mitt. Og kun jeg visste hvor nøklene var. - Så, det var derfor du greide å holde tingene skjult? - Ja. - Hvorfor solgte du ikke tingene? Du kunne ha tjent en formue på det. - Jeg har ikke engen datamaskin. Hvis jeg hadde brukt mamma og pappas datamaskin ville jeg blitt avslørt. - OK, så det er grunn til at du gjorde det? Eller var det en ting til? - Nei, det er ikke flere grunner. - Så hva er grunnen til at du bestemte deg for anmelde deg? - Jeg fant ut jeg ikke kunne greie å holde identiten min skjult stort lenger. Dessuten begynte jeg å få sykt dårlig samvittighet og jeg orka ikke mer. Så jeg anmeldt meg for å få slutt på hele greia. - Hva mener du med ikke orket mer? - Det jeg mener er at jeg ikke orket mer, er at jeg ikke orket å leve ett slags dobbeltliv mer. Jeg må enten være miss. Perfekt eller troble girl og jeg begynte å gå lei. Jeg var slitten av å måtte pass på hele tiden. Passe på at ingen avslørte meg eller anmeldt meg. Og at jeg heller ikke ble tatt. Og jeg var lei av rane og bryte loven hele tiden og jeg visste at dere ikke hadde gitt opp før dere hadde fått taki meg. Så du skjønner? - Ja, jeg skjønner. Var det noen gang noen som tvang til noe? Til å brytte loven for eksempel. - La meg tenke, sier jeg lavt, men høyt nok til at han kan høre det. Jeg har jo ikke akkurat blitt tvunget meg med på noe så svaret var vel nei, men jeg hadde jo blitt overtalt to-tre ganger. Det var sikkert.
- Nei, ikke akkurat. Men jeg har blitt overtalt to- tre ganger. - Okey, som hva da? - Å bli med på ranet i dag, jeg hadde ikke lyst. Men det er ikke akkurat så enkelt å være jente i ett miljøet som det, sier jeg og angrer på at jeg sa det siste. Men det var sant. Jeg hadde minst ti ganger nesten blitt voldtatt eller noe sånt. Guttene kunne ikke la meg være i fred og det var derfor jeg hele tiden måtte spille hardt og følseløs. Det var kun da jeg fikk respektert. Jeg vil ikke være en som de brukte og utnyttet. Og det hadde endt meg at jeg satt her nå og kom mest sannsynlig til og aldri til å få ett normalt liv. Hvordan havnet jeg i denne knipen?! Jeg hater meg selv!
Med ett kjenner jeg tåre triller nedover kinnet mitt. Jeg forter meg å tørke den bort. Det minste jeg vil er å la en poltimann se meg gråte. Men han sitter ikke foran meg nå lenger, han er borte.
Jeg skannet rommet det er ingen der. Med ett går døra opp og politimannen kommer til syne. Men det er en til meg han. Det er kjent fjes. Det er Lucas.
- Lucas! Roper jeg og reiser meg fra stolen. Jeg fyker bort til ham og klemmer rundt ham. Han klemmer meg tilbake. Jeg trodde jeg aldri skulle få se han igjen.