Dobbeltliv

Kapittel 5

Jeg står og nøler ett sekund eller to, før jeg går videre mot skapet. Hva gjør han her? Han vet godt at hvis han viser seg offentlig vil politiet arrestert ham. Med mindre han ikke har gjort noe galt. Det kan hende. Jeg så han først i går, så han har nok ikke rukket havne i noe trøbbel ennå. Flaks for ham.
Jeg håper han ikke kjenner meg igjen. Jeg skuer bort på ham, han ser i min retning. Han måler meg med blikket sitt. Eller han direkte stirrer på meg. Kanskje ikke så rart, jeg er jo så pen å se på. Jeg er den peneste jenta på skolen. Alle gutter sikler etter meg. Noen er forelska i meg. Noen andre vil ha visse ting med meg. Sånne gutter er idioter. Jeg lar ingen sånne gutter komme nær meg en gang. Og hvis de prøver seg, så kan jeg slå. Bare til en advarsle.
Jeg låser igjen skapet og går raskt mot klassrommet. Jeg setter meg ved pulten min igjen, og legger fra meg skriveboka. Jeg tar opp penalet. Og tar fram blyant og viskelær. I det kommer læren inn. Han har med seg en person.
Øynene mine blir smalle i det jeg oppdager hvem det er. Det er ham!
Ikke si at det er sant! Han skal vel ikke starte i denne klassen. Han kommer til å ødelegge alt sammen. Alt jeg har gjort for dekke over begge livene mine. Jeg kommer til å bli arrestert. Og så kommer jeg til å havne på gata som en rusmisbruker og kommer til dø før jeg er 20. Nei, han kommer til ødelegge alt.
- Alle sammen! Læren avbryter takene mine. - Hør godt etter. Dette er Lucas. Han har flyttet hit fra Washington D.C. Han kommer til å gå i denne klassen og jeg forventer at dere behandler ham pent.
Pent? Vi går ikke i første klasse her! Dette er videregående. Vi behandler hverandre dårlig her. Du må komme på riktig side. Havner du på feil sted, kommer du til å bli plaga. Jeg som alle andre, gjør hva som helst for å at de som er på bunnen av systemet blir der. Og de som er på toppen blir der. Det er en slags regel på skolen som ikke står noe sted, det er bare sånn. Og ingen kan gjøre noe med det, med mindre noen avslører noe som kan få deg på bunnen. Noe som kommer til skje med meg snart. Med mindre jeg greier å få ham til å holde kjeft, men hvordan? Jeg må finne på noe snart, før det er for sent.
- Du kan sett deg ved siden av Jenny.
Nei, han måtte absolutt si det. Akkurat nå hater jeg den læren. Hvorfor kunne han ikke bare si noen andre? Hvorfor meg? Har jeg gjort ham noe? Tror det hvis Lucas absolutt sitte ved siden av meg.
Lucas setter seg ved siden av meg. - Hei, sier han lavt og sender et lite smil. Han blir stille. Skal han ikke avsløre meg? Kjenner han meg ikke igjen? Håper ikke det. Kanskje jeg er redda alikvel?
Læren begynner å snakke og timen er i gang.

Jeg piler bort til vennene mine. De snakker om et eller annet om gutter, som vanlig. Jeg bryr meg ikke. Det eneste jeg bryr meg om er å komme meg bort fra Lucas. Han gjorde meg ingenting, men jeg tror at han snart kommer til å avsløre meg. Jeg håper ikke det, men det er nok det som mest sannsynlig til å se. Men hva om han ikke gjør det? Hva om han ikke avslører meg? Men jeg kjenner ham ikke, og jeg kommer ikke til å bli mer kjent med ham. Det er sikkert. Og en ting som er enda mer sikkert, er at jeg ikke skal stole på ham.