Dobbeltliv

Kapittel 25

Jeg går mot poltistasjon. Det er nesten ingen politibiler utenfor. Jeg vet hvor de fleste er. Jeg vet det alt for godt. Skulle ønske jeg ikke skulle gjøre det, men jeg må. Jeg har med meg en stor sort bag. Det er alt jeg har sjålet som ligger oppi den. Politiet skal ha det. De skal levere det tilbake til eierene, selvfølig. Det er ikke noe å lure på.
Jeg lukker opp døra til poltistasjonen og går inn. Det sitter en mann bak et bord og leser i en avis. Han ser ikke ut til å registrer at jeg kommer inn. Noe som er bra. Jeg vil bare gjøre dette rolig. Ikke at en politimann skal skite på meg en pistol og kreve at jeg legger fra meg bagen. Jeg skal bare slenge fra meg bagen på bordet og si at jeg anmelder meg. Så får han reagere som han vil. Jeg går bort til bordet og slenger fra meg bagen. Vakten ser opp fra avisen og skvetter når han ser meg. Jeg er ikke maskert, det et kun meg som vanlig når jeg går i undergrunnsmiljøet. Så ingen i politet vet hvordan jeg enkelig ser ut.
Han åpner bagen og ser overrasket fra bagen til meg. Han reiser seg og går på den siden av bordet jeg står på.
- Og hvem er så du? Og hva gjør du her? Spør han og ser på meg. Jeg svarer ikke, men fikler bare fram en ettersøkt plakat og gir den til ham. Han ser enda mer overrasket ut. - Er du.. - Ja, jeg er henne. Jeg anmelder meg og alt som jeg har stjålet ligger i bagen. I tilegg til dette smykke, sier jeg og fikler fram smykket som ble stjålet tidligere i dag. Politimannen ser enda mer overrasket, før så tar hardt grep rundt ene håndleddet mitt. Han fikler fram ett håndjern og tar ut smykket av hånden min. Han tar så begge hendene mine bak på ryggen. Han fester hendene mine med ett stramt håndjern. Før så holder meg hardt i den ene armen. Han snakker så inn i radio som han har på skuldren. - Rapport til 608, en ettersøkt har anmeldt seg. Møt opp her. Over. - Greit, vi er på vei. Over og ut.
Han ser bort på meg. Jeg møter ikke blikket hans, men ser bare ned i bakken. Jeg liker ikke dette, men jeg kan ikke angre nå. Det er for sent. Gjort er gjort.
Etter en stund kommer det fire poltivakter inn. Tre menn og en dame. Jeg kjenner bråt igjen to av dem. Det er mamma og pappa. De ser forskrekka på meg. Ikke at det overrasker meg. De hadde kanskje ikke akkurat trodd at deres lille datter skulle anmelde seg til politiet. Og hadde heller ikke trodd at datteren deres er en av New Yorks mest ettersøkt. Uansett hva de trodde så stemte det ikke. Jeg er ikke noe miss Perfekt. Jeg er troble girl, en krimnel.