Dobbeltliv

Kapittel 7

Akkurat i det jeg klokka er fem på sju om kvelden er jeg frem ved den faste parkeringsplassen. Akkurat samme tid. Akkurat samme stopp. Og akkurat samme rute. Sånn som det er dag. Og for hver dag som går, hater jeg ruten mer og mer. Hvorfor kan jeg ikke bare komme meg ut av systemet. Det høres ikke så vanskelig, men det er det. Og det blir bare vanskeligere. Og det kommer nok til bli mer og mer vanskelig, når Lucas finner ut av alt sammen. Han kommer til ødelegge alt. Det er helt sikkert.
Jeg går raskt mot den samme plassen. Lyden fra plassen blir høyere og høyere for vært skritt jeg går. Lyden av liv. Og lyden av trøbbel. Detfintivt lyden av trøbbel. Sikkert en slåsskamp som fåregår. Som vanlig, tenker jeg med et sukk. Og hvem er som er innblanda nå? Noe som jeg lurer på hver gang. Og det kommer sikkert til å være noen ny. Det er det som er mest sannsynlig.
Jeg går gjennom den lille tunnelen. Og kommer ut til på den store plassen. Og ja, jeg gjetta riktig. Det er en slåsskamp. Og noe som jeg også gjetta riktig på var at det anngår to ny folk, som ikke har havnet i slåss kamp før. Eller jeg tror ikke vært fall. Jeg peier vanligvis ikke å følge med på slåsskampene uannsett. Det samme skjer nå. Jeg går rett forbi dem uten å veksle et blikk. Jeg steller meg inntil en vegg og vikler fram mobilen. Jeg kobler til de svarte øreproppene mine. Og setter på noe musikk. Ikke Justin bieber denne gangen. Jeg skal liksom spille beinhard her, og Justin bieber kan ikke akkurat hjelpe meg med det. Jeg setter på noe electro musikk, noe som jeg generelt synnes er veldig bra. Musikk går gjennom øreproppene og inn i ørene mine. Og lyden fra slåsskampene forsvinner. Jeg ser meg rundt. Og setter øynene mot det mørke smugget. Lucas står under det svake lyset som vanlig. Lyset små blinker og er på vei til å slukkne. Jeg møter blikket hans, selvom han ca. er 10 meter unna. De brune øynene hans er like klare, som vanlig. Kanskje til og med enda klarer. Den brune håret hans er rusvete, men ser bra ut. Han går i det samme som han hadde på seg i går. Han lener seg inntil veggen og holder fast på blikket mitt. Ingen gutt her har tidligere greidd det. Han er så pen, dumt at han må tilhøre dette miljøet, ellers så hadde han vært min type. Han er ganske lik Filip. De ser ganske like ut på utsende. Men klesstilen deres er ganske forskjellig. Filip kler seg i joggebukser, olabukser, t-skjorter og skjorter. Han bruker joggesko og øggs. Og han bruker svart, hvit, rosa, rød og blå. Mens Lucas er mye harder i stilen. Han bruker hettegenser og skinnjakker. Han brukker hullete svarte olsbukser og joggesko. Og så langt har jeg ikke akkurat sett ham i noe annet enn svart og rød. De er enkelig ganske forskjellige fra hverandre. Det store forskjellen er at Filip aldri vil ha rotet seg borti noe som dette. Han vil aldri sunket så dypt i forhold til Lucas. Og det er den store forskjellen. Filip er ikke en "bad boy", det er Lucas.
Lucas lener seg inntil veggen og holder fast på blikket mitt. Av en eller annen grunn får Lucas meg til å beholde blikket mitt. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vil helst slippe blikket hans, men jeg greier det ikke. Og jeg aner ikke hvorfor. Og det er litt irritere. Det ser ut som han ikke vil slippe det med det første. Enten vil han irritere meg eller så er det noe annet. Han er enkelig ganske kjekk. De brune, klare øynene hans ser nesten ut som de smiler til meg. Selvom det jeg vet at ikke er sant. Høyden hans er perfekt. Og utseende er perfekt. Men jeg kan ikke dømme noen
etter utseende. Det er oppfølsen man
skal dømme etter. Og Lucas betyr bare trøbbel. Det er helt sikkert.

- Politiet, roper plutselig en stemme høyt. Alt bråket fra slåsskamp forsvinner. Og lyden av løpene føtter høres. Jeg har stoppet musikk, fordi jeg ikke orket å høre på mer.
Jeg ser at flere er på vei mot de fire veggene. På hver vegg henger det en stige. De fører til en etasje over oss. Den er ca. 20 meter over oss.
Jeg er en de første som kommer opp. Jeg løper bort til et av de fire tårene som står i hvert hjørnene der vi oppholder oss. Jeg styrter inn døra til tårnet og låser døra. Alle de andre i gruppa mi er her. Jeg puster lettet ut. Jeg er trygg nå. Noen kommer dessuten til dra opp hver stige. Så vi er trygge her.
Det er en ting som jeg er redd for her og det er politiet. Det er den eneste svakheten jeg viser her. Og jeg er nok ikke den eneste her som er redd for politiet. De fleste er nok redd for å havne i ungdomfengsil. Men jeg er reddere enn dem. Hvis jeg blir arrestert, kommer foreldrene mine til å finne ut alt. Og ryktene som jeg har jobbet hardt med kommer til å forsvinne. Alt kommer til å bli ødelagt dersom jeg blir arrestert. Da er alt over.