Dobbeltliv

Kapittel 33

- Jenny, kommer du til å flytte før Skoleballet? - Nei, tror ikke det. - Okey, har du nå funnet ut hvem du skal gå med? - Jeg tror jeg ikke skal gå med noen. - Hva!? Hvorfor ikke? - Har bare ikke så lyst. Og dessuten har jeg god kontakt med en gutt på skolen, men han kan ikke komme. - Hvorfor? - Fordi at det dukket opp noen problemer. - Og hva var det? - Sorry, men jeg kan ikke si det. Jeg lovte at jeg ikke skulle si det til noen. - Okey, men blir det ikke kjedelig å gå på ballet alene? - Nei da, det går greit. - OK, hvis du sier det. - Vi må snakke om noe annet, Sabina. - Ja, blir du med shopping etter på? - Ja, hvorfor ikke? Skal du ha noe til ballet? - Jepp, jeg trenger noe sminke. Tror at du kan hjelpe meg? Du er så flink med sminke og sånn. - Greit, jeg kan hjelpe deg, men du er vel flink med sminke du også. - Jo, men jeg vil likevel ha litt hjelp. - OK, jeg skal hjelpe deg. Men du, jeg må komme meg til timen. - Ja, jeg må også det. Ses senere. - Ja, ses.
Jeg sender ett raskt smil til Sabina, før jeg går mot skapet mitt. Jeg ser i øyekroken at hun forsvinner den andre veien. Jeg tar ut mattebøkene. Det er helt utrolig at det var her jeg så Lucas på skolen for første gang. Da var alt helt annerledes. Jeg var liv redd for ham. Jeg trodd at han kom til øddelegge livet mitt. Og at jeg måtte bli sammen med Filip for at ting skulle bli bedre. Jeg trodde Filip skulle redd meg. Jeg trodde at Lucas kom til å bety trøbbel. Og jeg var fortapt når han dukket opp. Men det motsatt skjedd. Jeg ble reddet. Lucas hjalp til å innse fakta. Han fikk meg til å innse hvilken dust Filip var og er. Han fikk meg ut av undergrunnsmiljøet og han lærte meg at man aldri skal dømme noen etter utseende. Jeg har lært det nå. Og jeg har lært at det går an å elske en person uten at det går for langt. Lucas fikk meg til elske han og han elsker meg like høyt tilbake. Det er sånn en gutt alle jenter skulle ha hatt. Synd at ikke får det. Det er virkelig synd. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg kan ikke redd andre jenter fra å gjøre en stor tabbe. Det er dems problem.
Jeg er en av heldige. Jeg fant kjærligheten raskt. Og det er jeg glad for. Lucas er kanskje ikke perfekt. Han har sine feil og sine problemer. Men hvem har vel ikke det. Alle har problemer. Inkludert meg. Jeg har hatt masse trøbbel. Takket være undergrunnsmiljøet. Men nå er det over. Mer eller mindre. Det er kun Julie og Lucas som vet sannheten. Poltiet og foreldrene mine tror på det Lucas har sagt. De tror på fullt og helt. Og Dan tror på det Lucas har sagt. Og alle på skolen unntatt Julie, vet ingenting. De tror fremdeles at jeg er miss Perfekt. Og det kommer de alltid til å tro. Og jeg tror det skal ganske mye til før det endre seg. Det er jeg 100 % sikker på.