Dobbeltliv

Kapittel 8

Det banker på døra. Jeg skvetter og jeg tror at hjertet mitt hoppet over et slag. Hvem kan være? Tenk om det er Politiet? Tenk om de kom seg? Hvis det er politet er jeg ferdig.
- Det er Lucas, sier en stemme bak døra. Jeg puster lettet ut, men jeg er forsatt redd. Tenk om det ikke er Lucas? Jeg vet ikke hvordan Lucas sin stemme høres ut. Det kan like godt være en fra politet. Jeg får bare vente å se. En av de andre fra gruppa går mot døra og låser den opp.
Døra glir forsktig og lydløst opp. Lucas kommer til syne. Og igjen puster jeg lettet ut.
- Politiet har dratt. - Ble noen arrestert? spør en bak meg. Det er Simon som spørr. Eller smugler som han også kalles. - Ja, tre stykker, men jeg vet ikke hvem. - Greit.
Ingen sier noe mer. Alle går lydløst. Og ingen vekseler et blikk. Alle er bare stille og tome. De er redd, akkurat som meg. Vi er redd for at noen av oss skal bli avslørt. Og arrstert. Jeg er livredd. Og nå ble kvelden enda mer hektisk. Jeg tror at jeg drar hjem tidlig, igjen. Jeg orker ikke å gå rundt her å begymre meg for at politiet skal komme igjen. Jepp, jeg drar hjem.
Jeg går raskt ned stigen og raskt mot utgangen. Jeg orker ikke å være her et sekund til.

Jeg går inn døra til rommet mitt. Jeg er alene hjemme. Mamma og Pappa sitter sikkert nå og avhører undergrunnsfolk. Jeg håper ingen av dem sier noe om meg. Jeg grøsser. Hvis de sier noe om meg, er livet midt offentilgelt over. Det er sikkert.
Jeg slenger fra meg baggen. Jeg åpner den raskt opp og legger inn tøyet i skapet. Jeg slenger meg så på senga. Jeg fikler meg fram mobilen og setter på noe musikk. Justin Bieber, som jeg hører på når jeg ikke er i undergrunnen. Ja, det er mye man må passe på. Alt for mye.
Jeg begynner å tenke på Lucas, merkelig nok. Jeg lurer på hvorfor og hvordan han greidde å holde blikket mitt. Ingen, og da mener jeg ingen har noen gang greidd å holde blikket mitt så lenge. Ingen fra undergrunnsmiljøet vært fall. Og nå har noen greidd det. Men hvorfor akkurat Lucas. Han er jo gutten som akkurat nå, kan skaffe meg mest trøbbel. Okey, mye trøbbel kan jeg skaffe selv, men alikvel.
Og hvorfor vil han at jeg skulle møte ham i Cenral Park? Skulle han si at vet om hemmeligheten min? Skulle han avsløre meg? Eller var det noe annet? Jeg håper ikke det. Mest sannsynlig kommer jeg snart til å bli med sammen med Filip, så jeg har ikke akkurat tid til å tenke på andre gutter.
Mobilen min dirrer det er tesktmelding fra Julie.
"Fest på lørdag, hos Filip. Du kommer?" Jeg vet hva skal svare. Det er ikke noe spørsmål engang. "Ja, jeg kommer ses."
Filip skal ha fest på lørdag! Det er sjansen min. Sjansen min til å bli sammen med Filip. Sjansen min til og endelig komme meg ut av undergrunnsmiljøet. Ja, det er sjansen min. Og den skal får ikke gå fra meg. Ingen skal ødelegge dette. Ikke Lucas heller. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på i stad, men det betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er at jeg og Filip snart kommer til å bli sammen og at ingenting skal ødelegge det. Det er helt sikkert.