Dobbeltliv

Kapittel 51

Klokka nærmer seg halv ti. Natte himmelen har kommet opp, og byen er lyst opp av vinduer og lyktstolper. Vi har ennå ikke forlatt frihetsgudinnen. Men vi har faktisk bare vært her en halv time. Vi står på den høyeste punkte, nemlig på lysfakelen. Vi er alene. Kun meg og Lucas. Vi snakker ikke sammen. Vi står bare og ser utover utsikten. Han har armene rundt magen min og lener hode sitt på skuldren min. Jeg lener hode mitt mot brystkassen hans. Sånn øyeblikk som dette vil jeg bare at skal vare. Bare stille og lydløse øyeblikk. Ingen som sier noe, men likevel viser at vi elsker hverandre. Jeg føler meg som en person i romantisk film. Der det er ett øyeblikk uten stemmer, helt stille. Det eneste man kan høre er musikk i bakgrunn. Og det føles som om det er musikk i bakgrunnen når vi står sånn. En vind blåser mot oss. Håret mitt flagrer til alle kanter. Typiske.
Plutselig kjenner jeg en hånd som tar håret mitt bak det ene øret mitt. Det er Lucas. Han slipper meg så og snur meg rundt. Han ser rett inn i det brune øynene hans. Øynene lyser mot meg. Han er glad for at vi to er sammen. Det er enkelt å se. Og der er jeg også, jeg er glad for at vi er sammen. Og jeg vil helst bare at vi kunne gjort dette hver kveld, men det kan vi ikke. Det vet vi begge alt for godt, men vi går prøve og være så mye sammen som mulig. Å bruke den tiden vi har.
- Skal vi dra tilbake? Spør han og ser på meg med de nyeldelig øynene sine. - Greit, skal vi dra til meg? - Ja, hvorfor ikke? - OK, da reiser vi til meg da. Sier jeg og sender ham ett smil. Han tar hånd min, før han så trekker meg inntil seg og kysser meg på kinnet. Jeg rødmer. Vi går hånd i hånd motgangen. Jeg føler meg glad og trygg. Ingen som overvåker meg. Noe som jeg ikke har følt på lenge. Lenge.