Dobbeltliv

Kapittel 56

Fem dager senere...

Jeg sitter og ser bare taket. Det er kun det jeg har gjort de siste to timene. Skjønner ikke hvorfor jeg gjør det. Det kommer ikke akkrat til å falle ned eller noe sånt. Men så lenge stirret på det virker det nesten som om jeg prøver å få det til å falle. Vel, det går ikke. Så jeg kan like godt slutt, men jeg har nesten ikke noe å gjøre. Jeg har bare sittet og studert sellen de siste fem dagene. For å si det sånn, det meste rommet er hvitt og veldig støvete her. De kunne ha vasket sellene, det hadde og har ikke skaddet noen. Vært fall ikke meg.
Jeg ser ned på veggen og lukker øynene. Alt blir bare svart. Men tankene mine lager bilder. Jeg ser Lucas. Han som jeg elsker overalt i verden. Han er fri nå, det vet jeg. Og når tiden kommer, så er jeg også fri. Og da skal vi være sammen for alltid. Og ingen skal skille oss fra hverandre. Og da mener jeg ingen. Og ikke noe. Ikke foreldrene mine. Ikke poltiet. Ikke undergrunnsmiljøet. Eller flytting. Nei, vi skal holde sammen.
Tankene vandrer videre til vennene mine. Hanne er den jeg ser først. Jeg fikk aldri sagt hade. Men foreldrene mine skulle si fra at jeg hadde flyttet og at jeg ikke rakk å si hade. Jeg lurer på hvordan hun vil reagere. Vil bli lei seg? Sur? sint? Jeg må fortelle henne hvordan det er. Hva som er grunnen? Selvom om jeg mest sannsynlig ikke vil se henne igjen, så må huk vite at hun er god venn og at jeg er glad i henne.
Jeg tenker også på de andre vennene mine. Nelly. Zari. Julie. Sabina og Alexsandra. Eller Alex som vi alltid kalte henne. Jeg savner dem. De var de bestevennene i verden, i tilegg til Hanne. De vil jeg ikke erstatte med noen. Og de går ikke heller. De var støttende og morsome. I tilegg var alle de så postive. Kommer jeg til å se dem igjen. Jeg har holdt kontakt med dem alle sammen da jeg bodde i Calfornia. Men de fikk ikke vite at jeg kom hit. Kanskje jeg ikke vil se dem igjen. Men jeg fikk på en måte tatt farvel med dem da jeg flyttet. Så det stikker ikke så dypt i hjerte.
Selledøra går opp. En poltimann kommer til syne. Han nikker mot meg og gir tegn til st jeg skal reise meg. I dag faller dommen. Jeg skal få vite om jeg skal være i fengsel.
Lucas fikk tre år. Før Dan fikk han ut etter en lang diskusjon. Hva vil få? Jeg får nok strenger straff, fordi jeg lot Lucas dekke over meg. Vel, det finner jeg snart ut.