Dobbeltliv

Kapittel 34

Jeg ser meg en siste gang i speilet. Jeg må innrømme at jeg er kledd penere enn vanlig, men nå er jo ikke dette hvilken som helst kveld. I kveld er kveld. Kvelden som jeg er sett fram til. Skoleballet. Jeg gleder meg. Utrolig nok. Jeg trodde jeg aldri skulle være misfornøyd for og ikke ha en date til skoleballet. Jeg er faktisk fornøyd. Helst vil jo jeg ha gått med Lucas, men han sitter jo fengsil. Og ut fra det jeg har skjønt er han ikke akkurat skoleballtypen. Han bryr seg ikke om sånt, så jeg måtte nok ha gått alene uansett. Og jeg vil ikke ha gått med noen andre enn Lucas på skoleballet. Så det er bare å vende seg til tanken at jeg må gå på skoleballet alene, uansett om Lucas satt i fengsil eller ikke.
Jeg har på meg kjolen jeg fikk av Dan. Jeg skulle enkelig brukt den på festen jeg og vennene mine snakket om da vi var på shopping, men jeg dukket aldri opp der. Da var så mye som skjedd da, så jeg rakk aldri å komme, men uansett tror jeg at jeg aldri vil ha kommet. Ikke etter alt som har skjedd og jeg tror jeg bare kom til å bli kvalm hvis jeg dukket opp på festen. Etter det som skjedd hos Filip, tror jeg at jeg skal holde meg unna fester på en stund.
Jeg går ut av rommet og ned trappa. Mamma og pappa sitter i sofaen og ser på tv-en. Jeg kremter og de snur seg mot meg. Pappa reiser seg, det samme gjør mamma. De ser ikke akkurat fornøyde ut. Vi hadde en stor diskusjon om skoleballet. De synes at jeg ikke burde dra og at jeg enkelig skulle få lov. Men jeg lovte at jeg skulle holde meg nær vennene mine og ikke rote meg borti gutter. Etter lang tid fikk jeg endelig lov.
- Ha det hyggelig i kvelda, sier mamma og sender ett smil. - Bare vær hjemme til 11 og ikke senere. Og hold deg unna trøbbel, sier pappa strengt. - Jada, jeg skal holde meg unna trøbbel. Lover. - Fint, du får det gøy da, sier pappa og sender ett stivt smil. Jeg sender begge smil, før jeg så går ut i gangen. Jeg tar på meg noen svarte høyhæla sko og tynn ytterjakke. - Hade! Roper jeg inn huset, før jeg fyker ut og lukker døra etter meg. Jeg går mot heisen og trykker på knappen som peker ned. Heisdørene går opp og jeg går inn. Jeg kommer straks på det som skjedde i heisen med Lucas. Jeg hadde aldri sett han så nervøs. Så sårbar. Men det var enkelig ganske søt. Det viser bare at han har følser. Og jeg liker gutter som har følser, men heldigvis har jeg Lucas og han har meg. Og vi kommer aldri til skilles, selvom jeg flytter. Vi er knyttet sammen. Og det kommer vi alltid til å gjøre. Alltid.