Dobbeltliv

Kapittel 16

Vi har parkert båten ved bryggen. Jeg vet ikke om de som jobber der har tenkt til å la oss pasjere. Vi ser ikke akkurat noe hyggelige ut. Okey, Lucas ser normal ut, men jeg er ikke helt sikker på meg selv. Og tenkt om de har stengt. Jeg har en dårlig følse av dette. Jeg har bare en klump i magen som bare vokser og vokser. Jeg liker ikke dette. Jeg redd for at politet når som helst skal komme og arrestere oss. Og at de avslører meg. Jeg kommer til å dø alene, for Lucas kommer til å stikke og ingen vil bry seg om meg lenger. Vennene mine kommer til å fryse meg ut og jeg kommer til å bli plaga. Foreldrene mine kommer til å gi meg husarrest for resten av livet. Og de kommer til å kjefte på meg. De kommer ikke til å la meg være alene lenger. Nei, jeg vil ikke at noe skal skje.
Jeg stopper. Jeg føler meg kald og utslitt. Og enda mer redd.
- Går det bra? Spør Lucas og ser begymret på meg. - Nei, jeg vil ikke dette. Jeg vil hjem. Jeg føler meg ikke så bra. - Sikker på at det ikke er noe annet?
Det er jo på en måte sant. Jeg føler meg dårlig, men ikke fordi jeg er syk. Jeg er redd, veldig redd. Og jeg er helt utslitt psykisk og fysisk.
- Jo, det er noe annet, men jeg har ikke lyst å snakke om det. - Greit, men jeg er til å stole på. - Jeg vet det, men jeg vil helst holde det for meg. Kan vi dra tilbake? - Greit, vi heller stikke hit en annen gang. På litt mer lovlig vis. - Ja, det var en bedre ide. En mye bedre ide.
Vi går mot båten igjen. Han går ombord først, før jeg så går etter. Han starter motoren og vi kjører mot havnen igjen. Jeg føler meg mer og mer lettet for hver meter vi kommer. Ingen oss sier noe. Det er stille, igjen. Jeg hater at vi kan snakke sammen. Skal jeg bli bedre kjent med ham må jeg snakke med ham nå!
- Lucas, jeg greidde ikke å være der ett sekund til. Jeg var redd.
Det er første jeg kommer på å si. Ikke akkurat det beste, men bedre enn ingenting.
- Redd for hva? - For at politiet skulle dukke opp. Og at livet mitt skulle bli ødelagt. - Bare fordi vi "låner" en båt?
- Nei, jeg har alltid vært redd for at politiet skal arrestere meg. Da vil livet mitt totalt være over. Jeg kommer til å minste vennene mine og jeg kommer til å bli plaga. I tilegg kommer jeg sikkert til å dø alene. Det er som kommer til å skje hvis jeg blir arrestert. - Du tenker for mye. Kan du ikke bare prøve å roe deg ned og i sted holde fokus på å komme deg ut av undergrunnsmiljøet. - Skjønner du ikke? Jeg greier ikke å komme meg ut! Dessuten er enkelt for deg å si, du har ikke gjort noe galt ennå! Jeg er sint i stemmen. Og det av god grunn. Lucas tror det bare er så enkelt å komme seg ut av undergrunnsmiljøet, men det er ikke det. Ikke i det hele tatt. Han skulle bare visst hvor mange ganger jeg har brutt loven. Det er mange. Alt for mange. Jeg har mistet tellingen.
Lucas stopper motoren og snur seg mot meg. Han er hvit i fjeset. Kritthvit. Jeg har sagt noe galt, men hva?
- Jeg har ikke gjort noe galt?! Du skulle bare ha vits! Før jeg kom hit var jeg i ett annet undergrunnsmiljø. Mye verre enn dette!
Han tar noen skritt nærmere meg, slik at jeg føle pusten hans. Han tar hånden sin under haken og ser meg rett inn i øynene.
- Jeg jobbet for bankranere og mordere! Ikke at jeg ville. Jeg måtte skaffe narkotika og LSD.
Jeg begynte å jobbe for dem da jeg var ti. Og slutt å jobbe for dem da jeg var 13. Jeg så fra til politiet og jeg slapp unna, fordi jeg ble tvunget inn i det. I tilegg var faren min rusmisbruker og alkoholiker. Og moren min døde i en bilulykke da jeg var 15. Og faren min døde samme året. Jeg ble sendt til barnehjem og nå har jeg flyttet så langt for å bo hos noen som endelig bryr seg om meg. Så ikke si at jeg ikke har gjort noe galt. For det er ikke sant. Og jeg gjør hva som helst for at du ikke skal synke så dypt som meg. Skjønner?
Jeg bare svarer bare lavt ja. Med et kjenner jeg at noe treffer leppene mine. Det er Lucas sine lepper mot mine. Han kysser meg! Jeg besvarer kysset. Jeg blir varm og glad kroppen.