Dobbeltliv

Kapittel 43

Zora går bort til disken der Hanne står. Hun måler henne med det kalde blikket sitt, før hun så åpner munnen. - Hei, jeg har bestilt to topper her. Har de kommet? - Navn? Spør Hanne og later som om hun ikke vet det fra før. - Zora. Zora moon. - Okey, jeg skal å skjekke. - Fint, takk. Sier hun.
What? Ingen kommentar. Bare takk. Okey, hva er som fåregår? Hun oppfører seg merkelig? Hun pleier alltid å være frekk og oppføre seg som bicth. Så dette skjønner jeg ikke noe av.
Hanne kommer inn på lagret. Hun veksler ett blikk og jeg begynner å lete etter esken med navnet til Zora på. Den
Står på bokstaven Z. Jeg løfter en pakkeske og gir den til Hanne. Hun sender ett lite smil, før hun så går ut igjen. Hun setter esken foran Zoe.
- Underskrive her, sier Hanne og gir henne ett papir og en penn. Zora skriver raskt på arket før hun så tar pakken. Hun går så ut, uten ett ord. Dette er merkelig. Utrolig merkelig.
Jeg går ut og ser overrasket på Hanne. Hun ser ikke miste overrasket ut, noe som jeg synes er enda merkligere.
- Hva var det? Hvorfor var ikke Zora frekk? Spør jeg og ser bort Hanne. Hun trekker på skuldrene. - Jeg vet ikke, men det er ikke første gang hun har vært her. Men alle de gangene har hun vært ganske frekk, så hvorfor hun plutselig ikke ble, skjønner ikke jeg. Men det kan være det samme, vi får forsette å jobbe. - Ja, du har rett. Jeg får gå hente klærne.
Hun nikker og jeg går inn rommet igjen. Jeg finner to esker, og går ut igjen. Før så går bort til klessdukkene og skifter på dem.

Resten av jobbdagen er Hanne stille. Veldig stille. Møtte med Zora må virkelig ha skremt henne, selvom jeg ikke stå ved kassen synes jeg det også er ekkelt. Måten Zora oppførte seg på, var ikke normalt. Ikke i det hele tatt. Men jeg kan ikke få gjort noe med det. Ikke nå.
Med ett ringer mobilen min. Jeg tar opp og ser at det er mamma som ringer. Jeg tar en og venter på lyden av mammas stemme.
- Hallo, Jenny er du der? - Hallo, ja. Hva er det? - Du må komme hjem nå, vi må snakke med deg om noe. Det er viktig. - Ehh, greit. Jeg kommer nå. Sier jeg og legger på. Mamma sin stemme virket bestemt. Ikke bra. Tenk om hun og pappa har funnet om samtalene med Lucas. Da er jeg ille ute. De kommer til å finne ut alt sammen, og da er farvel frihet. Det er helt sikkert.
Jeg går bort og sier fra til Hanne at jeg må gå. Hun nikker og sier Hade, før jeg går ut og starter bilen. Lyden fra motoren minner meg om den gang jeg kjørte av gåre i New York for å gå i undergrunnsmiljøet. Den gang. Før alt med Lucas dukket opp. Og før hemmelighet og dobbeltlivet mitt ble avslørt. Jeg savner virkelig det livet, selvom det var mye trøbbel, så likte jeg det litt. Bare dumt at jeg måtte ødelegge alt, for da jeg sluppet å flytte hit til California. Og alt ville ha vært bra. Jeg kunne ha vært sammen med Lucas og vennene mine. Jeg kunne ha fått sett Dan hver dag. Eller oftere i alle fall. Men nå er ting ødelagt. Og jeg tror det bare kommer til å bli verre. Det er sikker på.