Dobbeltliv

Kapittel 45

- ... Sannheten er at jeg at Lucas aldri hadde noe med hvordan jeg havnet i undergrunnsmiljøet. Jeg havnet der selv. Han gjorde meg aldri noe vondt, faktisk var vi gode venner. Og han sa det kun for at jeg skulle slippe unna. Og jeg ringer han for å holde kontakten. Sier jeg rasende. Jeg fyker så ut av stua og inn på rommet mitt. Jeg låser døra og slenger meg ned i senga. Jeg tar ei pute foran ansikte og skriker. Jeg er så sint, men sammtidi utrolig lei meg. Jeg er sint fordi at foreldrene mine snakket sånn til meg. Strengt med en gang. Og jeg er lei meg fordi at jeg kommer til havne i fengsel. Livet mitt er over. Jeg kommer sikkert til å bli overvåket hele livet og jeg kan ikke få noen jobber. Det er over. Over.
Det banker på døra. Jeg ingorer det. Jeg vil bare være alene, for en gangs skyld. De får bare prøve å komme seg inn på alle slags måter, men de vil snart finne ut at det ikke går. Det er kun en nøkkel til rommet mitt, og den har jeg. Så de kan bare glemme og komme inn.
- Jenny, lukk opp. Sier mamma strengt. - Jeg vil være i fred. - Jenny, du kan ikke bare låse deg inn og tro at du slipper unna. Det er på tide at du tar ansvar for ting du har gjort. Du oppfører deg utrolig barneslige. Sier mamma sint. Okey, nå holder det! Helt siden jeg avslørte hemmeligheten min har de holdt øye med meg. De har vært strengere enn vanlig og sier at jeg ikke får gjøre ting som jeg før fikk lov til. Jeg kan for eksempel ikke lov til dra på senter å handle med egene penger. Jeg får ikke være senere ute til ti og jeg kan nesten ikke dra til Hanne. Det er utrolig dårlig gjort. De behandler meg som jeg fremdeles er en krimnel. Og at jeg hele tiden gjøre noe galt. Men jeg gjør ikke det.
Jeg løper bort til døra og låser den opp. Jeg røsker den så opp og ser rasende inn mammas øyne.
- Dere behandler meg som krimnel, det er det gjør. Dere holder hele tiden øye med meg og lar meg nesten aldri forlatte huset. Og så når jeg for en gangs vil være alene, så sier du at jeg oppfører meg barneslige. Skjønner dere ikke hvor vanskelig det er for meg? Og alt som skjedd med meg før dere fikk hemmeligheten? Jeg har prøvd og komme meg ut av miljøet lenge. Og jeg aner faktisk ikke hvordan jeg havnet der. Og når dere får vite det, blir dere sure og holder øye med meg. Dere ville ikke hjelpe meg og prøve å få meg til å starte på nytt, men neida. Dere behandler meg som jeg bryter loven forsatt. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg forteller deg dette, du og pappa ville aldri skjønne det uansett. Sier jeg rasende og smeller igjen døra. Jeg lener meg så inntil og synker sammen. Jeg trekker til meg knærne og lener hode inntil dem. Jeg begynner å gråte. Ingen forstår meg. Ingen. Jo, det er en. En eneste en. Lucas.