Skyggen

Kapittel 1

«Det vil bli enkelte regnbyger ut over...».

Stemmen ble kuttet i det hånden hennes suste ned på den irriterende vekkerklokka. Hun ville ikke ta inn noen som helst informasjon så tidlig om morgenen. Anna satte seg opp, og trakk pusten dypt inn før hun slapp den rolig ut. Så svingte hun bena over kanten av senga, og reiste seg opp, mens hun strakte seg.

«Det får være nok yoga», tenkte hun.

Inne på badet skrudde Anna på dusjen og lot det renne til vannet ble varmt. Hun gikk inn og kjente den gode følelsen av vann som flommet over huden, og varmet henne opp. Hun stakk hele hodet under vannet, lukket øynene og kjente søvnen forlate kroppen litt etter litt. Etter en liten stund begynte hun å vaske håret og kroppen. Hele tiden med øynene igjen, mens hun gikk gjennom hva som skulle gjøres den dagen. Studiet hun hadde jobbet med i snart 5 år gikk mot slutten, og hun måtte sette opp en god plan for å få fullført masteroppgaven. Hun ristet på hodet over sin treghet.

«Nå må du skjerpe fokuset, Anna», mumlet hun for seg selv, mens hun langsomt åpnet øynene.

Da skjedde det. Akkurat i det Anna åpnet øynene syntes hun at hun så det. En rask skygge, som i det ene øyeblikket kunne sees i kroken av synsfeltet, før den forsvant. Hun kvapp, plutselig årvåken og i alarmberedskap. Hun skrudde vannet raskt av, og rev til seg håndduken på vei ut av dusjen. Nå igjen?! Hva var dette? Holdt hun på å bli sprø? Anna stod der med vannet rennende nedover seg, mens hun prøvde å høre etter om det var noe der. En eller annen lyd som ikke skulle være i leiligheten. Men nei, alt var som vanlig, også skyggen hun hadde sett.

Det var ikke første gang den hadde vist seg for henne. Alltid som en skygge ytterst ute i synsranden, som forsvant med det samme hun prøvde å fokusere på den. I begynnelsen hadde hun ikke tenkt over det. Å ha følelsen av at en ser noe eller noen, for så å oppdage at det ikke er noe der, er jo slikt som kan skje. Hjernen fungerer jo ikke alltid gunstig når en er trøtt, stresset eller lignende. Imidlertid var dette annerledes. Etter hvert som tiden gikk følte hun seg til tider iakttatt, mente av og til at hun hørte lyder og ikke minst, skyggen ytterst i synsvidden opptrådte oftere. Noen ganger var hun overbevisst om at det var skyggen av en lang mann. Anna hadde først trodd at det var noe i veien med synet, men fikk beskjed av øyenlegen, etter et flertall av tester, at hun hadde et usedvanlig godt syn. Det var heller ingen tumor eller annet, som kunne forklare synsforstyrrelsen.

Våt og frustert tørket hun seg, og dro på seg klærne. Anna var ingen forfengelig person, så morgenstellet var raskt unnagjort.

«Nå trenger jeg mat, og en god kopp te. Det er sikkert derfor jeg innbiller meg ting, lavt blodsukker», sa Anna med halvhjertet overbevisning, mens hun hang opp hånduken og gikk mot kjøkkenet.

Inne på kjøkkenet satte Anna på vannkokeren, og så seg rundt. Dette hadde vært hjemmet hennes i snart 5 år nå. Leiligheten var ikke stor, men hun trengte ikke mye. Anna var alene. Foreldrene hadde gått bort med 2 års mellomrom. Faren da hun var 15, og moren da hun var 18. Da hun langsomt kom seg ut av tomrommet tapet av foreldrene hadde skapt, greide hun å fullføre videregående med ganske gode karakterer, selv om det tok et år ekstra. Line hennes venninne gjennom mange år, var derimot ikke overrasket. Line hadde kommet seg inn på en studie i storbyen året før, og etter å ha tenkt seg godt om fant Anna ut at, det var det samme hun ville. Så hun solgte barndomshjemmet, sa opp deltidsjobben hun hadde hatt det siste året, og søkte seg inn på universitetet. Målet var å ta en mastergrad i geologi, og kunne jobbe som geolog. Annas fasinasjon for faget viste seg i bildene på gangen av fossiler, og den fine steinbenken på kjøkkenet.

Mens teen trakk gikk hun inn på soverommet, som og gjorde nytte som kontor, og hentet pc'n. Anna satte den fra seg på kjøkkenbordet, og skulle til å skru den på. Isteden kom skjermen til live med en gang hun rørte borti tastaturet, og skjermbildet som kom opp fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på henne.