Skyggen

Kapittel 37

Han hadde greid det! Bare litt til nå så skulle også de andre få slippe til. Få spise slik de aldri hadde gjort før. Når de ble flere her inne ville de endelig kunne ta sheganerne også. Alene var det umulig. Sheganere hadde en enestående evne til å holde andre ute fra sinnene sine. Det ble dermed og et sterkt forsvar for sjelene deres. Det var sjelene de måtte ha. Den beste næringen han og hans slekt kunne få. Tappe noen langsomt for livskraft, og til slutt kunne sjelen tas. Desserten ville vel menneskene ha kalt det. Det var takket være portalene, og spesielt den til Jorden, at han hadde overlevd. Det og den første sheganeren han hadde møtt etter at han kom gjennom sprekken. Denne sheganeren hadde vært unormalt svak, syk kanskje? Å få så lett tilgang til en sheganer var uvanlig. Det hadde han skjønt etter at han hadde overtatt sheganeren. Vesenet hadde vært helt uforberedt på overfallet der ute i intet, langt fra andre. Han hadde kunnet ta seg god tid, og dermed til slutt vært i stand til å overta kroppen til sheganeren.

Han visste nok om denne planeten, og de som bodde der, til å vite at dette var noen som jobbet ved portalene. Andre før ham hadde vært her på rekognosering. Flere hadde mistet livet, men de få som kom tilbake hadde, over tid, kunnet gi nok informasjon til at han kunne passe mer eller mindre inn i sheganernes verden. Kroppen hadde bare vært en bonus. For ja, han kunne leve inne i en kropp han hadde tatt sjelen til. Så lenge han var i sjelens sted, levde skallet videre.

Nå var det imidlertid gått flere år, og tiden begynte å renne ut for ham. Han kunne ikke fortsette å fortære jordboere, eller vesener fra andre planeter. Selvmordsratene og «ulykkene» hadde begynt å bli for mange. Selv sheganerne på basen hadde begynt å snakke om at noe ikke var helt rett. Spesielt på Jorda, hvor han nok hadde vært mest glupsk, men de var så lette å fortære. Han hadde prøvd å få mistanken over på Anna. Få det til at det var hennes blanding av menneske- og sheganer - DNA som gjorde det. Irriterende nok hadde kroppen reagert på trusselen fra ham, og hun forsvant. Etter det hadde han vært nødt til å hente næring fra flere mennesker, fort. Utladningen hennes hadde tappet ham for krefter. Nesten tatt livet av ham! Han freste og ristet ubehaget av seg.

Siden hun ikke dro tilbake til jorden, og det samtidig skjedde tre nye selvmord der, ble hun frikjent for mistanken. Da hun kom tilbake hadde han holdt seg på passe avstand fra henne, en stund.

Her om dagen hadde han prøvd seg igjen, og det hadde kanskje gått hadde det ikke vært for den der idioten av en rekrutt. Ikke var det så naturlig at han skulle omgås henne så mye. I det minste hadde han fått kuttet båndet mellom Aran og henne. Det gjorde henne litt mer sårbar, og lettere å bekjempe.

Snart nå, så skulle de få se, når hele hans slekt kom igjennom. Forventningen fikk ham til å gløde, og rommet ble lyst opp av et rødlig lys. Han lo en lav latter, og klappet i hendene av fryd over det som ventet. Brått skvatt han til. Hva var det? Noen stod utenfor rommet, han hørte og følte det. Gløden rundt han forsvant brått, og han gikk raskt bort til en skjerm for å se hvem det var. I kameraet kunne han se Aran på vei bortover gangen. Hadde han sett noe? Hørt noe? Vel det hadde ikke noe å si, snart kom Aran og alle de andre på basen til å være ferdige. Bare noen timer igjen. Når de fleste sov, og det kun var nattevaktene på plass ved Portalene.

Han rettet på tøyet, så seg i speilet, smilte og gikk ut av rommet.

15.02.22

Da er jeg kommet dit hvor jeg må bruke lengre tid på å jobbe med stoffet, for de siste kapitlene har ikke vært redigert like mye som de jeg så langt har gitt ut. Slutten nærmer seg, og kampen mellom Anna og sjelesankeren vil komme. Neste kapittel vil ta tid, men målet mitt er å få lagt ut alle kapitlene innen sommeren.