Skyggen

Kapittel 43

Enda en gang trakk hun luften ned i lungene. Hele tiden fokusert på dette ene, trekke pusten og få luft inn. Holde seg i live litt til. Alt annet rundt henne var redusert til flakkende skygger og summing. Kroppen føltes som om den bare var et teppe hun hadde på seg. Et svært tungt teppe. Kunne hun bare få det bort ville hun føle seg fri, og igjen kunne ta dype drag med luft.

Tankene kretset kun rundt ønsket om å leve, leve enda en stund til. Om ikke annet nok til at hun fikk gjort det hun skulle. Det hun instinktivt skjønte at hun måtte gjøre. Litt etter litt forsvant blokkeringen i halsen. Presset på lungene lettet, og sansene begynte å fungere igjen. Hørselen kom først, stemmesurret og de andre lydene økte og ble tydeligere, som når en stiller opp lyden på TV eller radio. Så lettet sløret fra øynene, hun kunne se. Dermed kom alt over henne som en brottsjø. Ubarmhjertig raskt måtte hun forholde seg til alt det hun egentlig ville stenge ute, men ikke kunne.

Anna visste at nå måtte hun være sterk, hvis ikke ville dette gå til helvete.

Hun var på vei til å reise seg opp da hun med ett kom på at Sjelesankeren også var i rommet med henne, men hvor? Forsiktig og vaktsomt så hun seg rundt i det enorme rommet. Til sin lettelse så hun at Sjelesankeren hadde flyttet seg bort fra henne, og ikke lengre så i hennes retning. Anna gjemte seg kjapt bak den søylen hun hadde blitt slengt inn i. Rundt henne var det kaos. Det var tydelig at ikke bare hun var blitt utsatt for de rødglødende lynene fra Sjelesankeren. Noen voktere hadde gjemt seg bak andre søyler i håp om å kunne gå til angrep igjen, eller de lå utslåtte, eller døde på bakken. Det gikk kaldt gjennom Anna da hun så Sourk og Amari borte i et hjørne, ved utgangen. Sourk lå delvis over Amari, som om han hadde prøvd å beskytte henne. Hun kunne ikke se noen bevegelse fra noen av dem, var de døde? Bare tanken gjorde at hun følte at hun fikk lufta slått ut av seg enda en gang. Et stykke bortenfor der hun selv stod lå Aran, og det gikk kaldt nedover ryggen på henne da hun så ham. Han så unormalt blek ut og blodet rant sakte fra et kutt i pannen. Den ene armen hans lå i en underlig vinkel, og klærne så ut som de var svidd delvis av ham. Anna hadde mest lyst til å styrte bort og sjekke om han var i live, men visste at det var knyttet for stor risiko hvis hun gav seg til kjenne nå. Hun måtte få fokuset dit det hørte hjemme. Få bekjempet Sjelesankeren og skyggene, men hvordan hadde hun ingen anelse om. Sjelesankeren virket uovervinnelig, det den fløt rundt i sentrum av rommet, tydelig rasende over at den siste portalen nå var lukket.

Anna seg ned langs søylen, og følte seg maktesløs. Hjertet hennes blødde for dem hun så rundt seg, men aller mest for Kinera. Sjelesankeren hadde faktisk greid å bryte henne ned, og ta bolig i henne. Den Kinera hun hadde kjent, var borte. Eller hun hadde vel aldri vært der mens Anna hadde kjent henne.

Anna så ned på arrene hun hadde på armen. De dannet nesten et mønster, og minnet henne på hva hun var i stand til når det virkelig krevdes av henne. Hvis hun bare visste hva det var som hadde trigget hennes egne utladninger fra kroppen. Kunne kanskje de være til hjelp med å bekjempe disse vesenene? Men hvordan ble de utløst? Hun skjønte såpass at hun måtte ta dette noe hun hadde i seg, og bruke det i kampen mot Sjelesankeren. Anna prøvde å stenge ute alt kaoset rundt seg for en liten stund. Var det en fellesnevner for hva som utløste disse utbruddene? Med gikk det opp for henne. Det var så utrolig enkelt, men også en veldig stor sjanse for at det kunne gå så utrolig galt. Hvilke andre muligheter hadde hun? Anna kunne ikke se noen annen plan B.

Med et dypt innpust rettet hun se opp og så forsiktig rundt søylen igjen. Kaoset rundt henne var komplett. Voktere for flere av galaksene veltet inn porten til Portalrommet nå og gikk til angrep på skyggene, og Sjelsankeren. Ren hadde fått dem med seg. De kjempet en hard kamp mot Sjelesankeren og skyggene som ennå ikke var døde. Anna så tilbake mot Aran igjen. Ham måtte hun tenke på senere. Aller først måtte hun bekjempe vesenet, som hadde utsatt henne for nok smerte til å vare et liv.

All redsel, og frykt var lagt til side før hun hadde gått inn. For å greie dette måtte hun kun tenke på det hun visste hun måtte gjøre, uten å overveie hvilke følger det ville ha for henne selv.

Sjelesankeren stod med ryggen til henne. Trodde vel at hun hadde seieren i sin hule hånd. Anna stengte av alt inne i seg, slik at hun ikke skulle bli oppmerksom på henne, men hun måtte handle raskt. Et par voktere som hadde kjempet mot Sjelesankeren, sank langsomt sammen foran øynene på Anna.

Sinnet hun hadde følt i sted var der ikke lengre. Smerten det hadde forårsaket ønsket hun uansett ikke å føle igjen igjen. Sjelesankeren tatt så mange av de hun elsket. Nå var det ikke mer den kunne ta som Anna brydde seg om. Om Sjelesankeren så tok henne selv ville det ikke ha noe å si lengre. Da Anna skjønte det, skjedde noe merkelig. Følelsen av tap og sorg forsvant, og ble erstattet med en merkelig likegyldighet. Ikke for andre, men for seg selv.

Brått var det som om noen tok bolig i kroppen hennes, men dette var helt greit. Det var ikke som da Sjelesankeren hadde prøvd å drepe henne. Dette var som om et annet vesen delte kropp med henne, men uten å presse seg på. Dette noe, ønsket ikke å skade henne, det var noe trygt, noe som bare ville hjelpe henne. En stemme ba henne stole på seg selv og bare tenke på det gode, på kjærligheten hun følte for de hun hadde mistet, for de hun hadde her.

Brått følte Anna det som om hun steg opp fra bakken, og hele kroppen begynte å sitre. Denne gangen var det en behagelig og varm følelse, og Anna lot seg fylle av den. Da hun så ned, så hun at hun faktisk hang et lite stykke over bakken. Det var likevel ikke det merkeligste. Hele kroppen hennes lyste, og lyset ble stadig sterkere. Likevel følte hun seg ikke blendet, ikke var hun redd heller. Det som begynte å boble opp i henne var glede, latter og en lykke, som kjentes ut som den kom til å rive henne i stykker. For Anna var det helt i orden, for hun skjønte plutselig hva som måtte gjøres for å stoppe denne ondskapen. Det var så lett. Samtidig skjønte Anna at dette nok ville kunne føre til slutten for henne, men det var helt greit. Hun følte seg så lykkelig for at hun fikk gjøre dette.

Langsomt fløt hun fram mot Sjelesankeren, mens lykkefølelsen ble sterkere og sterkere. Anna kunne ikke skjønne hvorfor Sjelesankeren ikke så henne eller merket hennes nærvær. Langsomt strakte hun armene ut, og omfavnet Sjelesankeren. Hun låste også beina rundt vesenet, så kjente hun at det begynte å pulsere gjennom kroppen. Mens Sjelesankeren hvesende prøvde å komme seg løs, og skyggene desperat prøvde å komme seg bort fra de to, pulserte hele kroppen til Anna raskere og raskere. Så kom energiutblåsningen hun hadde ventet på, men denne gangen kom den ikke bare en gang, men flere ganger etter hverandre. Raskt og helt utenfor hennes kontroll. For hvert blaff følte hun at motstanden fra Sjelesankeren ble svakere, og dette økte bare den lykken som for gjennom henne hele tiden, som en uendelig strøm.

Anna merket at hun for hvert blaff av energi, drev litt mer bort fra livet, men det var helt i orden. Hun ønsket dette av hele seg. Da det siste blaffet kom hørte Anna i det fjerne noen skrike ut, og hun kjente Sjelesankeren gå i oppløsning mellom hendene på henne.

Anna smilte en siste gang. Så forsvant også hun.